Mens folketallet i kommunene på Hedmarken øker og det jobbes iherdig for at det skal fortsette slik, er heller ikke vi forskånet for problemer som mer grisgrendte strøk sliter med.

Et av de mer alvorlige er rekrutteringstrøbbel og mangel på helsearbeidere, først og fremst sykepleiere og leger.

Mens debatten om sykehusplassering her har gitt helsepersonell med stat eller kommune som arbeidsgiver soleklart mest oppmerksomhet, er det en gruppe vi ikke har snakket like mye om i vårt område. Det er selvstendig næringsdrivende fastleger.

Oversikten på Legelisten.no gir på overflaten mindre grunn til bekymring for oss som pasienter, enn hva tilfellet er mange andre steder. Rundt 3.400 personer står på venteliste, men ingen står tilsynelatende helt uten fastlege. Dessuten har 25 av 37 fastleger i Hamar ikke venteliste i det hele tatt.

Les også

Fastlege Ragnhild mener det er fint at man kan velge, men det er ikke mulig i Hamar

Tallene gir ikke et korrekt bilde av situasjonen, viser saken HA har publisert denne uka. Leder for Hedmark legeforening og selv fastlege Ragnhild Dybvig på Disen legesenter forklarer hvorfor noe må gjøres.

Fastlegene står ikke uten venteliste fordi pågangen ikke er der, men fordi legen selv har meldt til Helfo at de ikke ønsker venteliste. Når legene samtidig lar listene bli kortere etter hvert som pasienter dør, er det heller ingen utsikter til at de som i dag ikke har én reell fast lege, vil få det med det første.

Oppsummert er situasjonen urovekkende, men ikke uløselig. Fastlegene ingen ressurssvak gruppe som drukner mens de venter på hjelp. Det har ikke manglet på tydelige varskurop fra profilerte fagfolk som lett får spalteplass. Smekkfulle og lange lister og stadig flere oppgaver har synliggjort at ordningen ikke er bærekraftig, når rekrutteringen svikter og snittalderen stiger.

Dypbig vil at det opprettes flere hjemler, for at alle kan få en fastlege, og også kunne bytte når de av ulike grunner skulle ønsker det. Det er lett å forstå at legene ønsker mer kontroll over egen kapasitet og arbeidstid. Og at det handler mer om tid enn om penger.

Likevel er gode løsninger mer innen rekkevidde, enn fastlegene selv kan gi inntrykk av.

To viktige rapporter har kommet denne våren. Den ene handler om helsepersonell generelt, og den andre om allmennleger spesielt.

Begge peker på en rekke konkrete tiltak. Samarbeid er ett. Skal arbeidsbelastningen gå ned, må man lette på krav til hvem som kan utføre det som ikke krever medisinsk spesialisering.

Flere selskapsformer er ett annet. Ved å gjøre det mulig å bli fastlege, uten at man alene også er økonomisk ansvarlig for virksomheten, vil rekrutteringen også bli enklere i årene som kommer. Det handler om rett balanse mellom arbeidsmengde og inntekt.