Årets Hamarrevy har lagt på røret, klappet til kai, kommet til vegs ende, etter å ha satt publikumsrekord i helga. I ett av numrene som får salen hørbart engasjert, møter et optimistisk par fra Løten en eiendomsmegler - som veldig gjerne vil selge dem den sentrumsnære leiligheta de ønsker seg. Men hva får de egentlig å velge mellom, for det de sitter igjen med etter salget av eneboligen sin?

Svaret er morbid nok til at publikum omtrent detter av stolen, like hardt som slapsticktalentet Erlend Nicolaisen idet den hvitbeisede «ettromsen» i tre åpenbarer seg på scenen: en kiste.

Det er heldigvis et stykke fra revy til realitet, men sketsjen treffer fordi spørsmålet er betimelig. Hvem bygger vi for, og hvordan sikrer vi videre byutvikling flest mulig får glede av?

Temaet løftes torsdag denne uka, når et folkemøte i regi av OBOS tar tempen på Hamar. Hvorfor er ikke debatten tøffere, om hvordan strandsona vår skal utvikle seg de neste årene? SSBs framskrivninger spår at kommunen vil ha vokst med rundt 4.500 innbyggere, når vi når 2050.

Men hvor snart vil det skje? Overdrives optimismen, når vi ser antallet nye og dyre leiligheter under oppføring og planlegging?

Aspholmen het holmen med ospetrær, som fra 1550 tilhørte en gård i Vang. Et par hundre år senere var holmen blitt landfast, og takket være dampsagdrift ble den forbundet til bebyggelsen med veg. Den muntlige uttalen gjør at vi siden har kjent den som Espern.

Etableringen av NSB og produksjonen damplokomotiver på Hamar jernstøberi og mek. verksted fortsatte industriutviklingen, før vår tid gjorde eiendom til det lønnsomme utkommet av Hamjern og Ameco.

Da detaljreguleringsplanen for Espern ble vedtatt av kommunestyret i Hamar i mai i år, var det med utbygging for folk, forskning og moderne arbeidsplasser som driver.

Området åpner for 1.000 nye boliger, 2.000 tenkte jobber og en Science Park som vil konkurrere med andre byers lignende satsinger.

I oppgangstider har utsikten til mer velstand smurt både risikovilje og investeringsiver. Jo flere områder i vekst, jo bedre. I dagens klima stiller altså utbyggerne selv spørsmålet om vi vet hva vi vil. Med byggehøyder på fem til åtte etasjer på det meste, og fire nærmest Mjøsa, snakker vi om endringer som vil prege bybildet - og bylivet - i Hamar fundamentalt.

Tida som kommer er kritisk for å sikre at den planlagte bebyggelsen ikke blir en barriere, men faktisk åpner tilgangen til Mjøsa for byens befolkning, i tråd med oppdraget. Og at priser og tilgjengelighet gjør det mulig å bo og jobbe her, fremfor å basere seg på at pensjonerte oslofolk flytter "hematt" til et Innlandets riviera.

Det gode byliv tett på Mjøsa tilhører oss alle - i åra før vi ender i den "ettromsen".