Et effektivt tjuvlån i starten av Donald Trumps «Make America great again»-kampanje, var et uttrykk flere politikere har svermet for i USA helt siden 80-tallet. Mottoet «Drain the swamp», eller drenér sumpen, spiller på grunnforholdene i byen Washington DC, og samtidig på det man gjør i våtmarksområder for å begrense fremvekst av blodsugende malariamygg.

Det er lite smigrende å sammenligne lobbyister og påvirkere i en hovedstad og maktsenter, med innpåslitne og dødelige skadedyr. Men bildet er lett å forstå, og destruktive krefter vil alltid ha interesse av å bryte ned tillit til det bestående.

Garantister for et sunt og balansert politisk klima som har tjent Norge lenge, har vært folk som Stein Lier-Hansen. Nå har E24 avdekket at han har disponert en hytte på Hardangervidda som arbeidsgiveren hans, medlemsbedriften Norsk Industri, har betalt millionleie for over en periode på åtte år. Hit har han flydd inn folk med sjøfly for å drive relasjonsaktivitet, eller det vi tidligere på godt norsk kalte smøring.

Også Lier-Hansens venner og familie brukte stedet etter eget forgodtbefinnende, uten at noen har reagert. Og når det nå stilles spørsmål ved hvem som har vært med på eksklusiv jakt og fiske, forsøker både foreningen og den tidligere toppsjefen å holde tilbake opplysninger.

Det følger oppskriften på en skandale – for Norsk Industri den andre på under ett år. Manglende kontroll på hva fagsjef Sindre Finnes har holdt på med i arbeidstida her, satte i høst et ubarmhjertig flomlys på en av spydspissene i den norske arbeidslivsmodellen, nemlig arbeidsgiverforeningen til frontfaget.

Det viser seg at ledelsen har jobbet internt med å forklare seg om andre ting, mens debatten gikk høyt om mannen til Erna.

Lista over maktmennesker som har skaffet seg og sine venner fordeler, tøyd regler og også trådt over lovens grenser, er etter hvert blitt et sant mareritt for alle som jobber uegennyttig for et bedre samfunn.

Det er lite fruktbart å rangere hvem som har gjort størst skade. Og det er lett å se at det kan være urettferdig hvor brutalt konsekvensene slår tilbake på den enkelte. Noen feilvurderinger ligger langt tilbake, mens andre gjøres igjen og igjen - eller skjules av et «lojalt» apparat som lukker øynene og ikke stiller spørsmål.

Det virkelig alvorlige er at sakene som nå avsløres etter tur ødelegger mer for fellesskapet, jo flere de blir.

Dyktige fagpersoner og tillitsvalgte i verv gjør hver eneste dag en innsats som viktige tannhjul i et system vi har holdt for å være verdens beste. Slike begreper har dessverre fått en emmen ettersmak. Og for hver nye utnyttelse, overtredelse eller misforståtte vennetjeneste, blir det lettere for populister å vinne terreng.

Er vi naive? Har vi for gode ordninger? Bør overvåkning og kontrollsystemer spise mer av ressursene våre? Kan vi holde oss med like stor frihet under ansvar som vi er opplært til å hegne om? Korrumperer makt potensielt alle som kommer i posisjon?

Dette er spørsmål det føltes lettere å parere før.

Hvem trenger fiender når man har slike allierte?