Da stanken fra de døde hestekadavrene ble uutholdelig fikk naboene i bygda nok. Måten hesteflokken har blitt ivaretatt på har vakt bekymring, og med tre råtnende dyrelik på toppen er det forståelig at man forventer at myndighetene griper inn. Som HAs sak viser, er det imidlertid ingen selvfølge at det skjer.

Småbruket er strømløst og tilsynelatende uten fastboende, til tross for at eier har adresse der. Dyrene skal ha hatt tilgang på mat og ly, men ikke daglig kontakt med mennesker. Det blir også stilt spørsmål ved hvilken tilgang de har hatt til vann. Likevel er det lengste hesteeieren strekker seg til å erkjenne, er at det var uheldig å grave ned en av tre avlivede hester uten at det ble gravd en skikkelig grav - og at det skjedde rett ved fylkesvegen. Utover det mener hun ingen har noe med å bevege seg på det inngjerdede området.

Altså, hvordan hun håndterer sine egne dyr, er en privatsak. Men så enkelt er det ikke.

Les også

Folk i bygda reagerte på stank fra døde hester: – Jeg kunne ikke tenke meg å løfte en finger for disse naboene, svarer eieren

Mattilsynet viser overfor HA til taushetsplikt på spørsmål om de har ført tilstrekkelig tilsyn på småbruket. Døde kjæledyr, og hester, kan graves ned på egen eiendom eller godkjent område, om det ikke medfører smittefare. At de tilsynelatende ikke har funnet brudd på bioproduktforskriften, eller at politiet ikke ser dyreholdet og håndteringen av de døde dyrene som en kriminalsak, fritar ikke hesteeieren for ansvar.

Dyr er ikke som annen privat eiendom. De er levende vesener, og har en udiskutabel etikk knyttet til sitt egenverd. Vårt samfunn aksepterer at mennesket holder dyr i sin varetekt, men stiller også forventninger til hvordan dyreholdet utøves. Det er slik sett ikke bare eier og hest som er parter, men også vår kulturs forventning.

Rådet for dyreetikk har flere ganger påpekt at dyreeiere har også en moralsk forpliktelse til å behandle dyr godt, og for hester spesielt, at det bør bedre enn det som gjøres i dag.

De mener den norske forskriften om velferd for hester ikke dekker de grunnleggende behovene godt nok. At det for eksempel er lov å binde en hest i et spiltau og gi den bare to timer fri bevegelse alene daglig, gir den dårligere rettsvern enn kalver og griser. Danmark vedtok forbud mot spiltau allerede i 2007.

At hester er sosiale vesener med glede av å omgås andre hester, er nettopp et poeng for denne hesteeieren. Da henger det ikke på greip å samtidig forsvare en privat rett til å forsøple miljøet de samme hestene tråkker rundt i.

Lover og forskrifter om hvordan tamme og ville dyr skal behandles er minimumsstandarder.
Hesteeierens grunne avvisning holder ikke mål.