I Norge får hockeyen stort sett oppmerksomhet fra media når spillere eller lag braker sammen, nå sist i kampen mellom Frisk/Asker og Stjernen, og det eneste som syntes verdt å skrive om i kampen mellom Tromsøs og Tønsbergs herrelag var slåssingen helt til sist i kampen.

For oss som hjelpeløst og patosfylt elsker denne sporten er dette frustrerende. De fleste, meg selv inkludert for 10 år tilbake i tid, sitter igjen med et inntrykk av at sporten først og fremst handler om aggresjon og konflikt, og at den egner seg kun for «de tøffe gutta». Lite er lenger fra sannheten.

For det første er det få sporter hvor samspill (og ikke individuell prestasjon) står så sentralt i fokus. En assist kan ofte bli høyere verdsatt enn selve målet, og det er rekka (de 5 spillerne som vanligvis spiller sammen – komponert av trenerteamet) som er på banen som mottar hyllest.

Spillere som ofrer seg og «står opp for» laget er særdeles høyt verdsatt, og det av og til forbløffende å se hvordan den kollektive stemningen i laget kan avgjøre kamper i begge retninger.

For det andre er denne sporten vakker, der det vakre består i en improvisert «forløst samdans» som i fortetta øyeblikk kan oppstå. Det er en sport hvor du kan «se» at det individuelle kan gå opp i en høyere felles enhet uten at dette er hierarkisk organisert eller planlagt. Det bare skjer, som man sier.

For det tredje handler hockeyen - for spillerne - om nettopp å kombinere høy intensitet og «nærkamp» med temperert kontroll og helhetlig overblikk.

Det er vel også få steder hvor aggresjon er regulert på en så gjennomtenkt måte som på hockeybanen, der det som imponerer en tilskuer er å se hvordan denne type følelser håndteres og kanaliseres av spillerne.

Det er sant at konflikter får lov til å utvikle og forløse seg, men inntil et visst nivå, og det er når man ikke lykkes med dette at sporten får oppmerksomhet i norsk presse.

Men dette skjer i en liten promille av tilfellene, og når det skjer regnes det som en dyd av nødvendighet at spillerne tar hverandre i hånda etter kampen og ‘blir ferdige med grumset’. «Konflikt» er ikke farlig i seg selv.

For det fjerde er det få sporter som krever et tilsvarende komplett sett av egenskaper som hos en hockeyspiller. Hvordan det er mulig å koordinere bein, armer, overblikk, strategi, mot, ekstremt dynamisk sambevegelse samtidig som du kontinuerlig blir forstyrra, takla eller på andre mulige og umulige måter – begrensa, er rett og slett overveldende.

(Som filosof går mine tanker til en av romantikkens største filosofer: Friedrich Schelling). Hockey må være den sporten som står igjen når de andre er «utkonkurrert» av kunstig intelligens.

Hockeysporten er også i bevegelse. Bort fra ‘canadisk slåssesport’ til et større fokus på kreativitet, samspill og raffinement.

Akkurat nå er det derfor også svært gledelig å se at hockeyen i Norge støtter Pride-bevegelsen og dessuten har hatt et lengre engasjement i det å skape et inkluderende samfunn.

Av disse grunnene er det synd at potensielle hockeyforeldre og den øvrige befolkningen i Norge har et helt feil bilde av denne sporten, der de tror at de sender barna på bøllekurs hvis de melder dem inn i en hockeyklubb.

Snarere er det vel sånn at de som «er bøller» lærer å håndtere sitt temperament, mens de som er av en mer bekymra og berøringsengstelig natur lærer at ikke alt som ‘ser farlig ut’ er nettopp det.

Hockey er definitivt ikke best på TV. Vi ser ikke spillerne, vi ser ikke pucken og vi får ikke et godt inntrykk av den faktiske «taktiliteten» i sporten. Vi får heller ikke inntrykk av hvor ekstremt artig det er å spille selv.

Det er vanskelig å se sporten innenfra på TV. Gå heller på kamp og hiv deg og ungene med på trening så får du se hva dette dreier seg om. Selv en «sportshater» som jeg (engang var) har ikke klart å komme meg til sans og samling igjen etter at jeg og ungene kysset frosken.

Hvis det er én ting du kan gjøre som foreldre under dagens oppvekstvilkår, så er det å gi barna en trygg kropp som erfarer hvordan genuint samspill og samhold oppstår og ikke kan skapes av mellomledere, hierarki og byråkrati.

Denne teksten ble først publisert hos Nordnorsk debatt og er gjengitt med tillatelse fra kronikkskribenten.