Jeg har de siste fire årene fått være observatør i Ungdommens Fylkesting, en av de fineste oppgavene som deles ut i starten av valgperioden til fylkestinget.

I løpet av perioden har vi brukt mange timer på å debattere hvordan vi kan gjøre Innlandet best for unge.

Utfordringene er store og mange. Altfor få flytter tilbake etter endte studier, vi taper kampen om hodene til andre byer og elevnedgangen er allerede et vondt faktum som gjør at vi nå skal gjennom en stor sak om skolestruktur.

Jeg er ingen blodfan av fylkeskommunen som forvaltningsnivå, men det er en erkjennelse at fylkeskommunen er en viktig bidragsyter for tjenester det i stor grad er unge som benytter seg av.

I verste konsekvens kan det bidra til at folk heller ikke vil stille til valg, fordi sosiale medier og den offentlige debatten koster mer enn den smaker.

Gjertrud Nordal, Fylkestingsrepresentant for Høyre, Innlandet

Videregående opplæring er over halve budsjettet vårt, og det er i stor grad unge som benytter seg av både rutebussene og så klart skoleskyssen. Ikke minst er kultur og frivillighet viktige samlingssteder for ungdommer.

Derfor vil deres stemmer være viktige for oss om vi skal løse utfordringene Innlandet står ovenfor. Det er klisje å si at ungdom bør engasjere seg mer, men klisjeer er som regel helt riktige.

Ungdommer bør egentlig være mye mer opptatt av det som skjer på fylkeshuset og i samfunnet generelt. Hvorfor mangler ungdommene da i debatten?

Og hvilket ansvar har vi «voksenpolitikerne» ovenfor disse ungdommene? I Innlandet har vi et debattklima det innimellom må være lov til å si at man kan bli ganske lei av. Mjøsbyene settes opp mot hverandre, konfliktene mellom by og land dyrkes og det er lite god nabokultur å være vitne til.

Men det må være rom for å være politisk uenige om kommunesammenslåing, om Tik Tok bør få bo på Heggvin eller elefanten i rommet; hvor sykehuset bør bygges.

Alt dette bør være mulig å diskutere uten å hamre løs på hverandre som person etterpå, eller ilegge hverandre baktanker eller intensjoner man aldri har eller har hatt.

Jeg leser kommentarfelt. Det er en slags guilty pleasure som kan være både underholdende, interessant og til tider grobunn for frustrasjon.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det er noe jeg gjør for å få oversikt over hva majoriteten mener om en bestemt sak, men den tid er langt forbi.

Jeg tror kommentarfeltene mer og mer sjeldent kan gi oss et reelt bilde av hva majoriteten mener om noe.

De aller fleste jeg kjenner og snakker med sier de unngår den offentlige debatten på sosiale medier. Poenget mitt er ikke at flere bør henge i kommentarfeltene, men frykten for at vi er i ferd med å ha fått et ordskifte de aller fleste ikke orker å være en del av.

I verste konsekvens kan det bidra til at folk heller ikke vil stille til valg, fordi sosiale medier og den offentlige debatten koster mer enn den smaker.

Vi vet at det stadig er vanskeligere å få folk til å ville stille til valg. Ikke minst er det vanskelig å få unge mennesker til å engasjere seg, og ikke minst bli værende i politikken.

Hvis vi starter med å ta ballen og ikke mannen, så kan det hende vi har en start på noe.