Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Et av mange kjente sitat etter Odvar Nordli er: «et langt liv har lært meg at markedskreftene aldri har løst et eneste sosialt problem, ikke et eneste ett -men du verden hvor mange de har skapt.»
Betyr dette at sosialdemokratiet historisk sett er markedsfiendtlig? Selvfølgelig ikke.
Men sosialdemokratiet har bestandig vært markedsregulerende. Det er i denne tradisjon jeg etterlyser en større vilje til markedsstyring, da jeg klarer meg utmerket uten en stadig tiltagende vilje til markedsforklaringer fra sosialdemokratisk side.
Det har bestandig vært og bør være en forskjell på sosialdemokrater og sosialøkonomer med tung inspirasjon fra New Public management.
For mange år siden, mottok jeg et brev fra vårt forhenværende kommunale e-verk, som for lengst var blitt til A/S med nasjonale ambisjoner.
Brevet startet med: «Kjære kunde…» jeg tok en telefon til den forhenværende e-verksbestyrer, som for lengst var blitt til administrerende direktør med opprykk på lønnsstigen. Jeg måtte gjøre han oppmerksom på at jeg var ikke kunde, jeg var eier.
Vårt felles arvesølv strømmen ble røvet fra oss, og overlatt til internasjonale markeder, styrt av herrer med slips og millionlønner.
Når vannet fosser inn, må det øses. Men hvem var det som slo hull i båten?
Dag Arne Syverinsen, Ap-veteran
I dag leser jeg om at kvalitetsbedrifter som Brovold på Stange, nøkkelbedrifter som Jiffy, Furnes Jernstøperi og Ekornes sliter.
Hjørnesteinsbedrift sender varsel om permittering til 33 ansatte
Det er knapt en dagrevysending uten meldinger om oppsigelser og nedbemanninger, i hovedsak på grunn av strømprisene.
Over hele landet sliter bedrifter, frivillige organisasjoner og privatpersoner. Matprodusenter vurder å legge ned produksjonen, strømmen er blitt så dyr at vi har ikke råd til å ta vare på maten.
Derfor strømstøtte, sies det. Ja det skulle da vakkert bare mangle. Når vannet fosser inn, må det øses. Men hvem var det som slo hull i båten?
Jo, det var markedskreftene det.
Derfor er det min klare oppfatning at vi må sette en ny kurs, ikke bare øse og ro videre til neste undervannsskjær.
Mennesker mister arbeid, folk sliter med å beholde hus og hjem og næringsdrivende står i fare for å miste livsverket sitt. Det er her det bør være tindrende klart at Odvar Nordlis ord er blitt til skremmende virkelighet, da han sa at markedskreftene er ansvarlig for utrolig mange sosiale problemer.
For meg er det en samvittighetsutfordring at vi var med på å gjøre dette; slippe tigeren ut av buret. Vi er ikke uten skyld i dette uføret, selv om andre er langt mer å laste.
Strømstøtte er nødvendig, men jeg hadde i tillegg satt umåtelig pris på en innrømmelse; der det framgår at fritt marked og strøm ikke er sosialdemokratisk politikk. For det norske sosialdemokratiet er koblingen strøm og marked rett og slett en langsomt virkende, men svært kraftig kortslutning.
Så var det dette med å stramme inn på pengebruken, prisstigningen som må tøyles.
Dette hører og ser vi gjentas og leses fra ferdigskrevne manus med en iver som om pengebruk og prisstigning i seg selv skulle være vesentlige politiske størrelser.
Vi har fått en sentralbanksjef som utaler at det er et betydelig problem at sysselsettingen er for høy! Her er det på sin plass med nok et Odvar Nordli sitat: «det er klart at en uhemmet prisstigning er en trussel mot velferd og utvikling, men på en annen side, det er ikke rimelig at jeg skal kunne kjøpe melka to kroner billigere med den konsekvens at naboen mister arbeidet.»
Jeg har ikke sett noen signaler fra regjeringen som kan tyde på en kurs mellom hensyn til sysselsetting på den ene side, og priser på den andre.
Er vi blitt til flinkeste gutt i klasses med sentralbanksjefen som kontaktlærer?
Det bør ikke være tvil om at en sosialdemokratisk politikk for framtida ikke har noen framtid, uten at våre historiske politiske røtter er synlige og gjenkjennbare.
Akkurat hva som er gjenkjennbart vil jo være diskuterbart og kan aldri bestemmes en gang for alle. Det er jo i denne evige prosessen det er så viktig å kjenne enkeltmennesker, arbeidsplasser, livssituasjoner, oppvekstsvilkår, lokalmiljø og næringsgrunnlag i hele landet.
Dette er kunnskap som ikke kan hentes fra statistikk alene, men krever bred representativitet i alle ledd fra egenlevde liv. Ikke statistikk, ikke økonomiske modeller, ikke informasjonsekspertise, men liv med opplevelser og erfaringer.
En slik bredde er ikke bare enkel å ivareta og utvikle.
Det krever bredde i funksjoner og verv både i sanntid og over tid. Det tjener ikke hensyn til bredde, innlevelse og sosialdemokratisk troverdighet om avstand mellom de styrende og de som blir styrt blir for stor.
Det er direkte farlig om vi skulle besette alle funksjoner med mennesker som kun har hatt organisasjon og politikk som arbeidsplass hele yrkeslivet. Med et arbeidsliv og samfunn i stadig endring er det heller ikke sikkert at slike jobber bør være en livslang karriere.
Det som derimot er helt sikkert er at det er fullstendig ødeleggende når man begynner å befolke rådgivningsapparatet med mennesker som sørger for en periferihastighet på svingdørene mellom regjering og rådgivningsbyråer, som får turtallet på min el-drill (BOSCH 400) til å framstå som om det var langviseren på rådhusklokka.
Så hvor går mitt sosialdemokrati? Hvilken rolle vil sosialdemokratiet spille? Vil sosialdemokratiet igjen bli vesentlig i folks liv og hverdag?
Jeg vet ikke, ikke kjenner jeg noen sikker oppskrift heller.
Men dette vet jeg: Jeg savner Odvar Nordli.