Leger uten grenser var heldige mottagere av årets tv-aksjon. Folk på Innlandet vrengte lommene! Det ble giverrekord! Fantastisk. Tusen takk!

Som narkoselege med Leger Uten Grenser er jeg ute på mitt første oppdrag.

Jeg har reist til Den Sentralafrikanske Republikk (SAR). Et land midt i hjertet av Afrika hvor den store floden Ubangi bukter seg i sørøst som grense mot Kongo. Det gode nabolag består ellers av Tsjad i nord, Sudan i øst og Kamerun i vest.

SAR er et frodig land, rikt på mineraler, diamanter og biomangfold, som etter århundrer med slavehandel, ble forlatt utarmet av franske kolonister på 1960-tallet.

Siden har det gått slag i slag. Den ene diktatoren med stadig større tanker om seg selv, etter den andre. Det er noe med menn og makt. Vanskelig å venne seg av med.

I Den Sentralafrikanske Republikk er begrepet «forsvarlig helsehjelp» på strekk, for å si det mildt. Den norske tilstanden BEKYMRET, er ikke er en del av følelsesregisteret.

FRYKT er mer dekkende. Her leves livet på kanten av eksistens. Fra trang fødsel til tidlig død. Forventet levealder er litt over 50 år.

SAR topper tvilsomme statistikker over dødelighet hos mor og barn. Det finnes ikke et sekund å kaste bort på bekymringer. Livet leves kort og farlig med reelle trusler på alle fronter. Bekymring hjelper ingen.

Da er det bedre med en kald öl fredag og afrikansk musikk så lenge generatoren gir strøm. Ei litta pause mellom malaria og blødninger. Danse til portforbudet tar byen.

Jeg bor og jobber i hovedstaden Bangui, en by med omtrent en halv million av totalt 5-6 millioner innbyggere, men vanskelig å anslå. De færreste har pass eller er registrert noen steder. Mange vet ikke egen alder og det er ingen fungerende infrastruktur.

Byen er en interessant blanding av fransk senkoloniarkitektur, futurisme og Sentralafrikansk nevenyttighet. Rene funksjonelle linjer og Starwars inspirerte signalbygg møter afrikansk fargeprakt. Det er vakkert! Det går i Oker, FlamingoPink og Mint. Med bølgeblikk til tak og vegger.

Byens gatenett stråler ut fra en sirkel i byens midtre, som Paris.

Likheten stopper der. Bygninger er dårlig vedlikeholdt.

De grandiost planlagte bybildet vitner som store vyer, men er omkranset av skur og en-etasjes bygninger. Gater av rød leire. Rødt støv over alt. Det er noe vanvittig storveis mageplask over det hele. SAR er et av verdens fattigste land. Og et av verdens farligste land. Gjennomsyret av korrupsjon.

Byen koker! Trafikken er vill! Mennekser og dyr og mopeder over alt.

Nesten ingen tilflytting, og ingen turisme å snakke om. Vestlige myndigheter fraråder sterkt å reise til SAR. Svært få innbyggere, om noen, har vært utenfor eget land.

Libanesere driver de større butikkene. Språket er Sango og Fransk. Valuta er Centrafrikansk Franc og Bitcoin!

Klokka 06.00, når solen fortatt henger morgentrøtt over Kongo i sørøst, løper vi en runde langs elven. Vi passerer de samme menneskene hver gang. Hilser på de samme folka. En lokal ung mann venter hver morgen og henger seg på i flippflopps. Han løper lettbent. Kjenner hver sten, hvert hull. Kamerater heier.

De synes nok vi er rare, treige, bleke, dvaske, der vi subber avgårde teknisk tøy og fulldempet sko. Som om vi mangler en fjæring. Eller at noe har gått i stykker i oss. At vi mistet noe på vegen til velstand. Løp oss bort? Svette og rosa som febersyke griser.

Geiter, høner og kuer går fritt, en flokk med hunder raider søppelhauger, logrende. Det fyres bål og frokost tilberedes. Unger mases avgårde til skole.

Rene hvite skjorter og bukser med press. Skinnsandaler. Stil. Skarpe saronger og fargerike kjoler uten flekker. Jeg fatter ikke hvordan de får det til.

Rake rygger bærer tunge fat på hodet. En perfekt balanse snor seg ned ryggraden og ender i et spenstig fraspark. Her bæres fortsatt hodet på toppen av ryggsøylen. Ikke hengende foran, som på vestlige ryggsøyler. Blikket er løftet opp og frem.

Det er mye å passe på. Salgsboder tilberedes, det skal selges og byttes. Bananer, nøtter, manioc. (lokal stivelsesrik plante som kan brukes til det meste, som poteten) Pulverkaffe med sukker og melk. Diverse kjøtt.

Av naturlige årsaker ble jeg plutselig vegetarianer. Levende dyr har det fint, de lever som dyr. Går fritt, tusler rundt, slaktes lokalt. Konservering av mat, det er en annen ting.

En brutal borgerkrig i 2013-2014, drepte tusener og drev hundretusener på flukt i eget hjemland. SAR er nå i en skjør tilstand av enighet etter at Frankrike gikk inn med styrker.

Fra nordøst sniker Putins Wagnergruppe seg på og beskytter sittende president i bytte mot diamanter og mineraler. Lunta er kort.

Vi har portforbud etter 17.30. Hver bevegelse kartlegges. Vi fraktes rundt med vakter i Toytoaer på røde veier hvor hullene vokser for hver regnskur.

Fredag ble en av Putins venner her nede hardt skadet av en brevbombe. Frankrike har trukket seg ut av landet. AirFrance, vår eneste direkte kontakt med Europa, kansellerer sine flyvninger. Det er storpolitisk drama i en liten flekk på kloden.

Landet har en narkoselege. En. Han dekker hovedstaden og alle dalstrøkene innafor.

Landet har ingen intensivavdeling. Ingen respiratorer. Statlig helsetilbudet er dårlig. Rett og slett elendig. Halvparten av innbyggerne mangler tilgang til elementær helsehjelp.

Slik som vaksiner. Kontroll av graviditeter. 70% lever under grensen for fattigdom. På tross av dette skal de betale for medisiner og offentlig behandling.

Mange har ikke råd. Eller setter familien i gjeld. Mange venter, sparer penger og sykdom til de får store kuler i både bryst og livmor slik at begge deler fjernes i samme narkose. Kreft eller ei, det vites ikke. Kul er kul.

Pleie, mat og stell på sykehus gjøres av pårørende. Familien venter i dager og uker på tepper utenfor sykehuset. Etter legevisitten, roper sykepleier ut av vinduet, og pårørende spretter opp for å stelle, skifte, mate, mobilisere.

Uten flokken din, familien din, har du null sjans. Det er den brutale sannhet. Men også din styrke. Ingen er alene. Alle har noen. Alle har en sosial rustning. Den ideen har vi forlatt i Norge i vår iskalde iver etter å la staten ta seg av alt.

Dette tenker jeg mye på. Friskhet i fellesskap og samhold. Det er ikke alt som er fremskritt. Den vestlige tanken om at du alene skal fikse ditt liv, at det det er et spørsmål om din egen styrke, en individuell kamp, et individuelt prosjekt.

Den tanken eksisterende ikke her. Her er du like sterk som summen av din familie, på godt og vondt. Det er rammer av sosial kontroll som holder deg nede, jeg er ikke naiv, men det er også en livbøye for overlevelse. Det er alltid noen som hjelper deg.

Alltid en mor eller søster eller tante som iler til når sykepleier roper ut av vinduet at det er tid for omsorg.

Det er dager da jeg tenker at det er meningsløst. At jeg like gjerne kunne ha blitt hjemme. Gått på ski. Spist ribbe. Når nok en unge kvinner dør og følges av en gråtende storfamilie. Mens snekkeren, med utsalg rett ved sykehuset, høvler og snekrer likkister på harde livet.

Elin Andersen

Leger uten grenser (MSF) er tung inne i mange helseprosjekter.

All behandling vi gir er GRATIS. Den er uavhengig av støtte fra regjeringer og den er upartisk. Muslimske og kristne pasienter deler samme rom. Selv om de inntil nylig sto i konflikt.

Jeg arbeider ved føde/gyn avdelingen ved landets største sykehus, på størrelse med Hamar. Et samarbeid mellom MSF og lokalt sykehus.

Vi trener lokale kollegaer til å stå faglig støtt på egne ben. Min oppgave er å terpe på rutiner. Jobbe side ved side med lokalt personell. Trygg narkose ved keisersnitt. Stabilisere kvinner som blør eller har alvorlig blodforgiftning. Svangerskapsforgiftning. Hjelpe nyfødte som ikke puster ved fødsel.

Sykehuset har like mange fødsler som hele OUS. Gravide kvinner sorteres i frisk eller trøbbel når de kommer. Friske kvinner føder bak sykehuset, de venter ute under et skur til hodet er nesten ute. Deretter får de lov til å presse ut resten av barnet på en 6-mannsstue med enkle benker.

Gravide kvinner med trøbbel får komme inn på sykehuset. MSF har innført systemer (triagering) for å sortere trøbbel fra frisk. Dette redder redder liv. Jenter blir mødre mens de selv er barn. Bekkenet er smalt. Keisersnitt er eneste levende veg ut for både mor og barn.

Kvinnene føder mange barn. Det blir tilslutt, for noen, deres bane. MSF er aktiv med familieplanlegging. Informere. Gir ut prevensjon gratis.

Den fruktbare alderen er svært sårbar for unge jenter og kvinner. Hver uke dør den en ung kvinne av tilstander som enkelt han forebygges. Og det er det vi terper på: Fange opp kritisk syke!

Stanse blødninger! Behandle blodforgiftninger. Gjøre trygge og raske keisersnitt. Planlegge. Få tak i blod. Holde pasienten varm. Ha utstyret klart. Igjen og igjen. Repetere og repetere. Lage enkel systemer. Til det sitter. Ingen fancy PowerPoint presentasjoner. Ingen lange utredninger.

Bare dette: Tidlig oppdage, behandle, holde pasienten varm, få tak i blod. Følge enkle protokoller.

Det er ikke rocket science. Her trengs ikke fancy utstyr. Det som trengs er orden, samhandling, flinke jordmødre, handlekraftige kirurger, kjappe anestesisykepleiere, systematikk, opplæring og planlegging.

Det er dager da jeg tenker at det er meningsløst. At jeg like gjerne kunne ha blitt hjemme. Gått på ski. Spist ribbe.

Når nok en unge kvinner dør og følges av en gråtende storfamilie. Mens snekkeren, med utsalg rett ved sykehuset, høvler og snekrer likkister på harde livet.

Men jeg vet også at det sitter flere barn denne julen, som spiser et julemåltid sammen med en mor. Fordi vi klarte å stanse et blødningsjokk i tide.

En morgen jeg kom på jobb, satt en fornøyd lokal narkosesykepleier på postoperativ med en ung jente som hadde overlevd en alvorlig blødning og jeg sa: «Så bra!! Hva gjorde du?» Hun svarte : «Jeg gjorde som du lærte meg på tirsdag».

Og det er da. Det er da det gir mening. Etter selv å ha fulgt min 20 åring til grava, kjent livet rakne, vet jeg at den sorgen er umenneskelig, brutalt, permanent ødeleggende og kjenner ingen grenser. Ethvert ungt mennesker som reddes, er verdt innsatsen.

Og tilslutt: hvorfor skal vi bry oss? Hvorfor skal du bry deg? Jo, fordi dette er akkurat de samme folka som deg og meg. Dette er her vi startet. Her vandret vi ut i fra.

Dette er menneskeslekta. Mine kollegaer her har de samme drømmene for livet og sin familie som oss. Vi ler av det samme. Jobber sammen. Blir slitne av det samme.

Ha en fin jul der hjemme. Senk skuldrene, sett pris på alt som fungerer tross alt.

Og har du noe overs, er en gave til leger uten grenser, ren helse for alle pengene. Både hos giver og mottaker.