Den iranske revolusjonen i 1979 skulle bringe mer rettferdighet for iranere og gjøre slutt på undertrykking.

Som 23 år gammal student på den tida var jeg i begynnelsen fascinert av revolusjonen og opprøret som ble formidla via Dagsrevyen. Revolusjon betyr pr. definisjon omveltning av et gammalt og undertrykkende styresett og retning mot frihet. Resultatet ble det stikk motsatte, og Iran fikk et undertrykkende presteregime.

I september ble 22 år gamle Masha Amina arrestert av moralpolitiet(!) på grunn av såkalt uanstendig opptreden/ holdning. Ifølge myndighetene skulle hun gjennomgå «omskolering».

Hun døde i politiets varetekt tre dager seinere. Iranske demonstranter med kvinner i front har de siste ukene demonstrert og slagordet har vært: «Kvinner, liv og frihet» - til jubel fra folk i gatene, til og med i presteskapets høyborg, byen Qum.

Iranske myndigheter betrakter kvinners liv som mindre verdt enn livet til menn. Et eksempel: Myndighetene utestenger kvinner fra mange høyere embeter i landet. Mange akademiske disipliner er stengt for kvinner. Likevel – flere iranske kvinner enn menn tar universitetsutdanning.

Det egentlige målet med universitetsutdanning er menneskets frigjøring. (Fritt fortolka: jfr. den amerikanske psykologen Abraham Maslows behovsteori.)

Er det derfor det iranske regimet ikke likestiller kvinner med menn? Anser myndighetene frigjorte kvinner som truende for deres maktposisjoner? Nåvel – folkeopprøret i Iran gir grunn til håp, ikke minst de unge kvinnene handler og engasjerer seg intellektuelt, politisk og kunstnerisk.

I boka «Væren og intet» identifiserer filosofen Jean-Paul Sartre (1905 -80) friheten som det karakteristiske trekk ved mennesket.

Vi er altså frie, idet vi selv kan ta ansvaret, friheten er med andre ord gitt. Sartre uttrykker det slik: «Vi er dømt til frihet». (op.cit.) Ikke tilfeldig at Sartre har kultstatus hos mange intellektuelle iranske kvinner som ønsker å leve et autentisk (ekte og egentlig) liv.