Normaltilstanden varte i tre dager. Så var Hamar sykehus tilbake på forhøyet beredskapsnivå. Strømmen av nye pasienter inn og vansker med å få behandlede pasienter ut setter hardtarbeidende sykepleiere og leger i en skvis. Den blir ikke bedre av at de selv rammes av vinterens brede sykdomsbilde.

Belastningen sykehusene opplever grunnet luftveisinfeksjoner, er større enn alle år før pandemien, sier Folkehelseinstituttet.

Det er i det hele tatt lenge siden det var noen helgefølelse å snakke om på Hamar og Elverum sykehus. Det samme gjelder på Gjøvik sykehus, der det ifølge OA hoper seg opp med pasienter på korridorplass, i påvente av at kommunene får kapasitet til å ta dem imot.

Hjertesukk fra helsepersonell som hopper over pauser, ikke rekker å spise eller gå på do, er hverdagskost i statusoppdateringer på sosiale medier. Flere slutter. Mange synes ikke lønna veier opp for belastningen de opplever, eller de er ikke villige til å slite seg ut og la jobben prege familielivet flere helger og høytider enn absolutt nødvendig. Halvparten av sykepleierne og 80 prosent av helsefagarbeiderne i Norge jobber deltid, til tross for at det i mange år har vært full enighet om at heltidsstillinger skal være normalen.

Men problemet er større enn evig nye influensavirus. Det er også større enn penger. Større enn misnøye med lønn, eller manglende vilje til å ta upopulære helgevakter. Økonomene er krystallklare på at norsk helsevesen er i rolls royce-klassen, nesten uansett hvem vi sammenligner oss med. Vi bruker mer penger på helse per innbygger enn andre land, og summen har økt kraftig de siste årene, ikke minst på grunn av covid-pandemien. Vi har også god dekning når det kommer til personell, sammenlignet med Europa for øvrig.

Det er altså andre grep som må tas, skal vi tåle eldrebølgen som vi her i Innlandet allerede kjenner dunke i kommunekassa.

Noen av pasientene som skaper trøbbel i flyten nå i helga, er dem som ikke lenger skal være på sykehus, men tas vare på i det kommunale helsevesenet. Divisjonsdirektør Håvard Kydland forklarer i HA lørdag at en "typisk" pasient i dag har flere sykdommer oppå hverandre, får lettere funksjonssvikt og blir forvirret slik at de ikke enkelt kan sendes hjem uten videre. Hjemmetjenesten er ennå ikke dimensjonert for så mange og komplekse brukere, og institusjonsplasser er ettertraktede og dyre. Fremover vil presset bare øke.

Midt i det som forhåpentligvis blir den avgjørende vinteren for nye Sykehuset Innlandet, er det umulig å se bort fra rekruttering som den mest vesentlige suksessfaktoren. Og det er ikke bare politikerne i Hamar og Elverum som ønsker å hviske helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) noen ord i øret om dette, via sin egen varslede millionutredning.

Også Kjerkols helsepersonellkommisjon som ble satt ned i 2021, rekker å legge frem sine funn før foretaksmøtet 10. mars.

Oppgaven deres har vært å helhetlig vurdere behovene for personell og kompetanse fram mot 2040. Og noe av det de har sett på, er hvordan ubenyttet arbeidskraft kan kvalifiseres og mobiliseres. Både på sykehus og i kommunenes omsorgstjeneste må folk jobbe annerledes, og ganske sikkert mer, enn i dag.

Sammensetningen av yrkesgrupper på jobb må bli en annen, for at vi ikke sløser med viktig kompetanse ved at leger og sykepleiere tviholder på oppgaver andre kvalifiserte ansatte kan gjøre. Å gi varme hender gode liv, en meningsfull hverdag og råd til å etablere seg med familie og kjøpe bolig er like essensielt for rekruttering, som å utdanne eller importere flere spesialister.

Ikke bare prisen for bygg, men også prisen for bemanning, må tåle helseministerens argusøyne. 1. februar, dagen kommisjonen leverer sin rapport, kan bli en like viktig dato for Sykehuset Innlandets fremtid som 10. mars.