Det er faktisk noe jeg tror folk rundt meg legger merke til. Gjør de ikke det, så kan jeg jo vise dem, – ved å være meg selv, og en aktiv del av «flokken»!

NRK sendte i Lørdagsrevyen den 2. mars et innslag om begrepsbruk for funksjonshemminger. Jeg har selv Celebral parese, er rullestolbruker, – og jeg er utdannet innen kommunikasjon.

Vet dere hva? Jeg synes det hele ble en trist og fullstendig feilslått inngang til et stort og viktig tema, som burde handle om å skape et rausere, mer tilrettelagt og inkluderende samfunn.

Et korrigerende bidrag i NRK-saken kom likevel fra Torstein Lerhol, som påpekte at det viktigste er kommunikasjon mellom funksjonshemmede og andre. Takk Torstein!

Begrepsdebatten gjør meg faktisk litt ille til mote. En diskusjon om hvorvidt det er riktig å si «funksjonshemmet», «handikappet» eller «funksjonsnedsettelse», er en avsporing.

Ja vel, det finnes betegnelser som vi kan la være å bruke, men målet er ikke å finne flest mulig av dem. La gjerne nye, positive begreper komme, men vær så snill: La oss ikke bli del av et krenkekor, som synger ut om alt vi som gruppe blir såret av.

Hvorfor? Fordi vi ikke er tjent med å skape frykt for dialog og feil ord. Det skaper ikke inkludering, og virker mot sin hensikt.

Jeg skal prøve å gi dere argumentasjonen som ligger til grunn for mine standpunkter:

1. Jeg har en skade som hemmer meg, og som jeg skulle ønske ikke var der. Jeg er altså funksjonshemmet! Det betyr ikke at det definerer meg som menneske, eller at jeg som person er mindre verdt.

Kanskje kan erfaringene brukes til noe positivt, når det først er «så gæli»?

2. Å akseptere noen begrensninger har vært viktig for meg. Jeg vil heller fortelle om mine erfaringer, utfordringer og muligheter med funksjonshemming, enn å fornekte den.

Det er ikke bare samfunnet rundt som skaper hindringene, selv om tilretteleggingen mange steder også kan bli mye bedre. Funksjonshemmingen er reell nok, slik ressursene mine også er det!

Trygghet og åpenhet omkring egen funksjonshemming fører fokuset over på mine ressurser og mestring i dialog med andre. Balansen mellom økt mestring og aksept av begrensninger, er sannelig heller ikke en problemstilling bare for funksjonshemmede. Snarere er det vel noe alle bør forholde seg til?

3. Hele begrepsdiskusjonen fremstår for meg som del av en større trend, knyttet til en voksende krenkelseskultur, der stadig flere vurderer om de bør føle seg krenket.

Jeg innrømmer at det finnes begreper som vi ikke bør bruke, men vi trenger ikke lete etter negative tolkninger av ord, som dermed må forbys. Ord må tolkes i kontekst, og vi må opprettholde evnen til å vurdere budskap ut fra hvem som formidler hva, når, og i hvilken sammenheng.

Avsenders mening er til sist det viktigste. Torstein Lerhol sa noe viktig på NRK, om at det ikke er så farlig hvilke begrep som brukes, bare folk tar kontakt og snakker med oss! Tenk om noen lar være i redsel for å si noe galt?

4. Jeg mener at den enkelte funksjonshemmede og pårørende har et stort selvstendig ansvar for åpenhet overfor eget miljø, om de vil bli inkludert.

Åpenhet er en viktig grunnholdning og kompetanse for funksjonshemmede på jakt etter deltakelse og fellesskap, – uten at det betyr at man alltid skal bringe temaet på bane. Like viktig er det å bidra til en atmosfære som gjør det enkelt å ta kontakt for dem som sitter med spørsmål.

Vi funksjonshemmede må vise hvem vi er, – og svaret er selvsagt: «MINST like forskjellige som andre». Vi kan ikke regne med at verden alltid vet, – og vi må prøve å normalisere, ta vår plass og informere om våre egne behov, i miljøene der vi er. Vi er en del av det samfunnet som skal skape inkludering og tilrettelegging. Det er ikke «oss» og «dem».

Funksjonshemminger er synlige og usynlige. Der vi med synlige handikap opplever at vi må gjøre en innsats for at folk skal se forbi handikappet, opplever kanskje andre grupper å måtte kjempe fram forståelse for utfordringer de andre ikke ser.

Åpenhet og dialog medfører ofte slik forståelse, og mindre forhåndsdømming på sviktende grunnlag.

Det gjenstår mye før vi har samfunn som utløser alle funksjonshemmedes ressurser. Jeg er like fullt sikker på at begrepsdebatten i NRK ikke er veien til målet om mer inkludering.

Begrepsfrykt gir mindre kommunikasjon, ikke mer. Det bygger avstand, usikkerhet og fremmedgjøring. Vi må bygge bruer av forståelse, noe som også stiller krav til funksjonshemmede og pårørende.

Åpenhet om funksjonshemminger skaper økt nysgjerrighet på ressursene våre. For kjære landsmenn: Vi er mange funksjonshemmede med store og ulike ressurser! La oss likevel kalle en spade for en spade: Funksjonshemminger fins, dessverre.