«Hvem var Knut, og hvorfor berørte han så mange?»

Slik åpner en av forrige ukes mest leste saker i Hamar Arbeiderblad.

Idet Knut Øksrøds (77) bortgang ble kjent, bidro hundrevis av mennesker fra hele Hedmarken spontant til å hylle ham. Et navn «alle» kjente ble utgangspunkt for historiefortelling, fra flere steder, og av mennesker i mange aldre.

En mann de fleste bare kjente av utseende, kanskje hadde vært på hils med eller utvekslet noen ord med, satte i gang en kaskade av hjerter og kommentarer, som til sammen trakk opp konturene av et levd liv – stille og fredelig, midt iblant oss. Og det vekket nysgjerrigheten i redaksjonen.

Ved å nøste opp noen av minnene formidlet på sosiale medier, å snakke med folk i Knuts liv og delta i bisettelsen hans ville journalist Stian Steinsvik finne svaret på hvem han var, og hvorfor så mange tenkte på ham da hørte at han var død. Undervegs gikk praten rundt lunsjbordet, i gangene og på tvers av avdelinger og kommunekontorer. Til tross for at han ikke hadde bil eller stor familie, hadde hedmarkingen vært mobil og vært en del av by- og bygdeliv mange steder.

I en tid da hvem som helst kan bli kjendis, eller bygge profil og tilsynelatende store nettverk gjennom sin digitale følgerskare, var Knut et overraskende ubeskrevet blad. HA hadde ikke skrevet en linje om ham mens han levde, og nettsøk på navnet begrenset seg til ni treff: Om det ferske dødsfallet, i tillegg til 1881 og Gule Sider.

Les også

«Lompe-Knut» er død: – En venn for livet

Fortellingen på folkemunne og den kollektive følelsen av at vi hadde mistet noe, sier på sitt vis mye om oss flokkdyr. Tilhørighet og lokalkunnskap knytter oss sammen, felles referanser gir perspektiv til våre egne liv. Og etter et par generasjoners nærsynte fokus på meg og mitt og vekt på individets muligheter og prestasjoner, samles vi kanskje mer villig enn på lenge rundt noe som er større. Eller som tar av for presset. Det vi kan føle og kjenne på; at vi i historiens gang bare er en i mengden, folk av kjøtt og blod.

De som uten å ha høye posisjoner eller viktige verv, gjør dagen litt hyggeligere for sine medmennesker, utløser noe av det fineste i et lokalsamfunn.

Skissen av Knut åpnet også for andre spørsmål. For burde ikke HA skrevet om ham mens han levde? Kanskje skulle vi ha gjort det. De siste årene har vi blitt flinkere til å vinkle litt lavere, og skrive om folk i vanlige yrker, bak disken eller et kateter, i familiesettinger, opplevelser av utfordring – og mestring. Likevel har en avis naturligvis lett for å forstørre en bestemt type bragder eller personlige egenskaper. Og dermed miste andre i blindsona.

Derfor: Tips oss om oftere om en du setter høyt, som kan lyse opp på en nyhetshorisont som har vært heller dunkel i vinter, og ta opp tråden fra diktet til Hans Børli:

Å, flytt deg nærmere inn til meg her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen.