Kunnskapsløse anklager fra norsklærer

For noen dager siden ble jeg gjort oppmerksom på at komiker og norsklærer på toppidrettsgymnaset, Geir Ove Ovesen, hadde fått publisert et debattinnlegg i Hamar Arbeiderblad (HA) som kritiserte min spalte i Subjekt om bivirkninger av koronavaksine. HA ikke har informert meg om kritikken, og derav kommer svaret noe sent.

Ovesen åpner sin kritikk med å fastslå at han kan ingenting om medisiner eller vaksiner, og teksten bærer preg av det. Men uvitenheten stopper ikke der.

Innlegget er en kjedelig gjentagelse av en argumentasjonsform som dominerte i debatten om covid-19 og massevaksinasjonen, nemlig at du skal lytte til ekspertene, og at dem som ikke gjør det er konspirasjonsteoretikere og generelt mentalt ustabile.

Ovesen anklager meg for «demagogi», og slenger endatil inn en henvisning til Åndenes makt, for å ytterligere fastslå hvor fortapt i overtro man må være for å stille spørsmål om det offisielle budskapet.

Denne formen for anklager er karakteristisk for covid-debatt. Ovesen kan ikke akseptere at jeg redelig fremmer argumenter som strider med hans egne og dem han fester lit til, og må i stedet forsøke delegitimering ved å fremstille meg som en slags halvgal ekstremist med foliehatt.

I det hele tatt er Ovesen fanget i en vev av selvmotsigelser, som når han bedyrer at han «ønsker ikke å harselere», før han begir seg ut på harselas. Teksten har også såpass mange misvisende formuleringer og rene faktafeil at å tilbakevise alt lar seg ikke gjøre av plasshensyn – det meste er for øvrig allerede adressert i mine to siste spalter – men vi kan ta det mest graverende.

Ovesen er i det minste klar over at hans appell til autoritet (tillit til ekspertene) undergraver også hans egen posisjon, og forsøker å gjøre opp for det ved å referere til to norske forskere, hvorav den ene er direkte ansvarlig for vaksinasjonsprogrammet, og dermed tynget av bias.

Men jeg kan høyne hans ekspertbud med 300 utenlandske forskere og akademikere, og så er vi atter henvist til å vurdere bevisene selv – slik vitenskapen alltid essensielt oppfordrer til.

Men kildehenvisning og forskning er et problem når det bestrider Ovesens overbevisning. Der jeg rent faktisk har lenket til det Ovesen kaller «tallrike» kilder, blir dette avskrevet med at de er på «akademisk engelsk», noe absolutt all internasjonal forskning er.

Ovesen insinuerer at dette er forvirrende for de fleste, men dessverre er det sånn at hvis du skal holde deg oppdatert på dette saksforholdet, så er du avhengig av tospråklighet.

Ovesen kommer videre med løse påstander om at «flere» av mine kilder har et «frynsete rykte, som Cureus» – sistnevnte en medisinsk journal. Påstandene underbygges hverken med kilde, eksempel eller engang en forklaring.

Norsklæreren forsøker å fremstille debatten som at Anders Aukland og dumme «Onkel Børre» har en diskusjon om skismøring, men et langt mer relevant eksempel ville være at Aukland krangler med Andrus Veerpalu. Eller enda mer relevant, at styret i Swix skulle være eneste autoritet på hvilken smøring som er optimal.

Én av mine kildehenvisninger var til professor i farmasi, Peter Doshi, som blant annet underviser i kritisk vurdering av medisinske studier.

Doshi er også redaktør i en av verdens ledende medisinske journaler, British Medical Journal. Doshi gjorde seg bemerket tidlig i pandemien med sterk kritikk av Pfizer og Modernas kliniske teststudier av koronavaksinene, og påpekte flere metodologiske og statistiske feil, og kritiserte hemmelighold av data.

I et vitnesbyrd i den amerikanske kongressen siterte Doshi psykofarmakolog, psykiater og kritiker av legemiddelgiganter, David Healy, med denne setningen: «Det som er under panseret i Pfizers kliniske teststudier er ikke vitenskap, det er business.»

Pfizers studier var en vesentlig del av min spalte, så la oss repetere litt derfra og se på noen detaljer, slik man må for å begripe hva saken dreier seg om.

Ovesen avslører en påfallende mangel på forståelse når han refererer til min fremstilling av vaksinenes effektivitet: «Videre flesker Hagen til og påstår at den absolutte risikoreduksjonen av covid-19 vaksinen var på 1 prosent (!), mot det opprinnelige anslaget på 95. Dette er et stjerneeksempel på ord- og talltriksing. For hva er egentlig risiko?»

Ja, hva er risiko, og hvem bedriver talltriksing? Dette er noe av stridens kjerne.

Ovesen har ikke registrert at min «påstand» – som var en gjengivelse av Pfizers egne tall – dreier seg om forskjellen på absolutt og relativ risikoreduksjon, og nettopp problematiserer talltriksingen som forekom i innsalget av vaksinene.

For Ovesen er tydeligvis ikke klar over at tallet 95 prosent henviste til relativ risikoreduksjon, og at et slikt tall aldri har forekommet for absolutt risikoreduksjon, som altså var og er cirka én prosent, og at denne distinksjonen var fraværende i formidlingen til befolkningen – noe jeg kalte tåkelegging og tilsløring, formuleringer Ovesen kaller «konspiratoriske».

Ovesen snubler her ut i den samme triksingen han påstår å avsløre, og denne misforståelsen burde vært oppdaget av HA før publisering.

En kan spørre om befolkningen hadde vært like udelt positive til koronavaksinene, hvis det ble klarlagt akkurat hva denne risikoreduksjonen besto i, og hvordan den var kalkulert.

Tallet «95 prosent» henviste i utgangspunktet til Moderna og Pfizers egne teststudier, og er basert i en sammenligning av antallet smittetilfeller hos vaksine- og placebogruppen. I Pfizers studie var antallet henholdsvis 8 og 162, ut av et samlet antall på cirka 20.000 i hver gruppe.

Altså, blant de uvaksinerte var det totalt 162 av 20.000 deltagere (0.8 %) som fikk PCR-påvist smitte i løpet av en to-måneders periode. Ingen av dem døde. Sammenligningen av disse tallene – 8 mot 162 – var basis for å stadfeste relativ risikoreduksjon på 95 prosent.

Absolutt risikoreduksjon, i denne sammenheng, refererer til sannsynligheten for at covid-symptomer inntreffer basert på antall smittetilfeller i testbefolkningen som helhet. Denne reduksjonen var på 0.84 prosent i Pfizers tester.

Å vektlegge begge former for risiko er standard i presentasjon av legemidlers effekt, blant annet nettopp for å ikke overdrive inntrykket av effektivitet. Men med koronavaksinene ble kun den tilsynelatende imponerende relative risiko satt fokus på, både av legemiddelselskap og norske politikere og helsebyråkrater. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå hvorfor.

Ovesen virker uvitende om distinksjonen overhodet. Det er for så vidt ikke overraskende, fordi distinksjonen har blitt aktivt underspilt av helsemyndigheter.

Da jeg påpeker dette, kommer altså norsklæreren, som burde oppdatert matematikken sin, og anklager meg for rabiat konspiratorisk tenkning. Én ting er at fotfolk som Onkel Børre ikke har denne kunnskapen, men når du skriver debattinnlegg med personangrep, burde du kanskje google litt basics før du publiserer.

Med tilstrekkelig informasjon kunne flere bite seg merke i det oppsiktsvekkende lave antallet smittetilfeller fra det angivelig livsfarlige, super-smittsomme viruset som fordret global nedstengning, eller stusse over at de gigantiske legemiddelselskapene fant disse ørsmå tallene så overbevisende at de rykket ut med pressemeldinger om suveren effektivitet.

Smittetilfellene ble vurdert etter PCR-test, og fulgte den etterhvert kjente metode å anse testen alene som kvalifiserende for diagnose uavhengig av minimale eller fraværende symptomer.

Pfizers studie registrerte imidlertid en rekke tilfeller av «mistenkt covid-19» ut ifra symptombilde, men som ikke ble bekreftet med PCR. Der var det 1594 tilfeller i vaksinegruppen, og 1816 i placebogruppen – med andre ord et helt annet bilde, som ville gitt en relativ risikoreduksjon på kun 19 prosent.

Etter den korte to-måneders testperioden ble placebogruppen avblindet, det vil si gjort oppmerksomme på at de fikk placebo og deretter tilbudt vaksine, og studiens relevans ble dermed avsluttet. Dette er noen få av en serie problemer med Pfizers teststudier, som inkluderer tilsløring av den uforholdsmessig høye risikoen for bivirkninger.

Men studiene ble brukt som begrunnelse for å massevaksinere hele verdens befolkning, som igjen førte til multimilliardgevinst for selskapene.

Et annet av Ovesens ankepunkt er min referanse til en sammenligning av to studier angående risiko for myokarditt etter henholdsvis covid-19 og koronavaksine, som viste en 37 ganger høyere risiko etter vaksine.

Han henviser til en artikkel i Journalisten.no som feilaktig skaper inntrykk av at disse studiene er trukket. Mer om det kan leses i min siste spalte i Subjekt, som også tar for seg kommentarene til FHIs avdelingsdirektør, Are Stuwitz Berg, som Ovesen støtter seg på.

I og med Ovesen har så stor tillit til FHI og deres vurdering av koronavaksinene, kan jeg også henvise til et tema jeg skrev om for to år siden, og brakte opp igjen forrige spalte. Nemlig at FHI aldri har gitt en medisinsk begrunnelse for at den yngre halvdel av befolkningen skulle anbefales koronavaksine.

Ovesen påstår selvsikkert at «i den virkelige verden har det aldri vært noe enormt maktovergrep mot befolkningen», i forbindelse med koronavaksinering. Dette kan han påstå fordi han befinner seg i en helt annen verden enn dem som ikke ønsket vaksinering eller var skeptiske til hvordan den ble formidlet.

Ovesen avslører uvitenhet om sensurregimet internasjonalt, og et fravær av reell empati for dem som tenkte annerledes enn ham selv og hans egen krets, og ingen forståelse for hvordan myndighetenes kampanje rammet annerledestenkende.

Et uttrykk som «maktovergrep» kan muligens være like relativt som «risiko», men jeg kan presisere hva jeg mente med det. Det dreier seg om at statsmakten med media på laget utøvde et massivt politisk press, med påfølgende sosialt press, for å overbevise befolkningen om å vaksineres.

Dette presset sto ikke noe som helst forhold til den faktiske tilgjengelige kunnskapen om hverken covid-19 eller koronavaksinene.

Ovesen har kanskje ikke hørt historier fra dem som ble utestengt fra familiens julefeiring, mistet kontakt med de nærmeste, eller ble forespurt om vaksinering på arbeidsplassen og skolen.

Ovesen har tydeligvis også glemt at regjeringen innførte et koronapass for å segregere de uvaksinerte, og at statsministeren kalte vaksinering en «borgerplikt». Han leste heller ikke avisene i slutten av 2021, som ble fylt av krav om tvangsvaksinering, portforbud, jobbnekt og behandlingsnekt for uvaksinerte.

Han har også gått glipp av at Oslo Kommune lagde en spinnvill kampanjevideo for å få vaksinert de under 30, gruppen som hadde en overlevelsesrate på 99.998 prosent etter en sykdom hvor medianalder for de som døde av den i Norge var høyere enn gjennomsnittlig levealder. Dette var hverken fornuftig, empatisk, faktaorientert eller kunnskapsbasert. Tvert imot var det hysterisk og manipulativt.

Ovesen siterer vaksineforsker Gunnveig Grødeland på at det fantes ««tilfeller av alvorlig Covid-19 i aldersgruppen under 45», selv om de oppsto sjelden, og at det derfor var «faglig klokt at personer mellom 18 og 45 år fikk to vaksinedoser, men heller ikke flere.»»

Denne logikken er mildt sagt tvilsom, og den faglige klokskapen er særdeles bestridt. At det fantes sjeldne tilfeller er ikke i nærheten av tilstrekkelig for å legitimere den kampanjen som ble iverksatt for å vaksinere de yngste, og overser hvordan vaksinenes faktiske nytte ble betraktelig overdrevet.

Balansen mellom nytte og risiko var i beste fall hårfin, noe FHI selv konkluderte i januar 2021 og igjen i oktober 2021, og kunne ikke forsvare den sterke formaningen om vaksinering.

Som alle burde huske ble vaksinering utenfor risikogrupper solgt inn som en måte å hindre smitte, å beskytte «samfunnet», og etterhvert for å hindre tiltak, og denne begrunnelsen er milevis unna vaksiners faktiske formål, nemlig å beskytte den enkelte. Vaksinering av de yngre var et hasardspill med liv og helse, uansett hvor «demagogisk» Ovesen mener det er å fastslå det.

Ovesen har heller ikke registrert hovedpoenget i spalten han kritiserer, nemlig at det dreier seg om svært ulik risiko for ulike grupper, og at henvisninger til vaksinenes effekt helt generelt, er meningsløst.

Ovesen påstår også at «ingen har munnkurv (eller munnbind om du vil)», og innser ikke hvordan dette tamme forsøket på humor imploderer både ved at munnbindet var enda et smitteverntiltak hvis effektivitet ble vilt overdrevet mens det ble påtvunget befolkningen, og at den reelle munnkurven ble holdt i hevd nettopp ved den type anklager Ovesen her kommer med – konspirasjonsteori, «polarisering» og vrangforestilling.

Han innser ikke at trusler om slike anklager med tilhørende sosial og profesjonell fordømmelse lå latent i flere relevante fagmiljø, og at mange fagfolk dermed unnlot å uttale seg kritisk.

Komikeren leverer alt i alt en tragikomisk kronikk hvor han utelukkende og ureflektert kopierer klisjeer om vaksineringens fortreffelighet, og overgår den mest fanatiske fan av formynderiet med å utbasunere at «massevaksinering mot covid-19 var en triumf for legevitenskapen».

Han kan spørre de unge helsearbeiderne som døde av AstraZeneca, de med livsvarig skade, eller unge menn med hjertefeil, om de deler denne entusiasmen.

Bivirkninger er likevel ikke det mest sentrale, og selv har jeg aldri argumentert for noe annet enn at vaksineringen burde vært reelt frivillig, og at informasjonen om nytte og risiko skulle formidles redelig og med samme trykk.

Ovesen har ikke enset det mest fundamentale i kritikken, nemlig at det sosiale og politiske presset om å vaksinere hele befolkningen står i himmelropende motsetning til vaksinenes faktiske effektivitet og risikoprofil, og kunnskapen promoteringen av massevaksinasjonen baserte seg på.

Ikke minst var stigmatiseringen og latterliggjøringen av uvaksinerte, foruten dypt uetisk, fullstendig uproporsjonal med vaksinenes reelle nytte, og denne skadelige stigmatiseringen ble utført av folk i samme tankeunivers som Geir Ove Ovesen.

Problemet er nettopp at enkelte med sterk men ufundert tiltro til koronavaksinene ikke evner å ta inn informasjon som utfordrer deres standpunkt, og endatil gikk til angrep på uskyldige mennesker basert i denne villede uvitenheten.