Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg ringer ofte til en gammel venn som bor i en annen by. Han er ateist (gudsfornekter), og vi snakker mye om troen og meningen med livet. Siste gang vi snakket sammen, avsluttet han med å si: «Ja-ja. Vi har alle behov for å tro på noe – jeg tror jeg drar til byen og tar noen øl sammen med venner».
Det var ment som en morsomhet, men det var utilsiktet klokt sagt.
Kanskje vennskap og samvær med mennesker er meningen med livet på jorden? En god venn døde for en tid siden, og jeg skrev denne sangen:
Liv, død og oppstandelse
Mel: That Lucky old Sun
1. Vi står ved graven.
En venn er død.
Presten leser fra bibelen:
«Av jord er du kommet,
til jord skal du bli,
av jord skal du oppstå igjen».
2. Kisten blir senket.
Jeg ber min bønn:
Kjære Gud, hva er det du vil?
Min venn var slett ikke redd for å dø,
men for aldri mer være til.
3. Å, kjære Gud,
du lar ondskap råde.
Hvorfor lar du skje?
Bomber faller,
og verden skjelver.
Vil det da aldri bli fred?
4. Et liv er så kort.
Brått er det slutt.
Kanskje skal vi oppstå igjen
til en bedre verden
uten krig og nød.
Gud, vis oss at du er vår venn.