Solveig Aunsmo, Helge Bakken og Eirik Borgen er representanter for Motvind Innlandet. De har skrevet et langt innlegg publisert 13. november, med mange argumenter mot vindkraft her.

Det er to hovedårsaker til at vindkraft nå har blitt aktuelt også i Innlandet: At andre og bedre muligheter for kraftproduksjon er valgt bort, og at markedsordningen vi har nå favoriserer nettopp vindkraft, med lik pris for all kraft som produseres samtidig: Det er ikke prisreduksjon for vindkraft som er væravhengig og upålitelig, og heller ikke pristillegg for vannkraft fra verk med magasin, som er regulerbar og leveringssikker.

Med etterpåklokskap kan det konstateres at det burde vært kjernekraftverk også på Østlandet, som i Sør-Sverige: Det vil si nær utløpet fra Øyeren i Østfold, eller nær utløpet fra Mjøsa i Akershus, eller begge stedene.

Forprosjektet med kjernekraftverk på badestrand ved Oslofjorden fungerte mest som «skremmeskudd»; for det fikk Oslo-folk til å godta Ulla-Førre og andre voldsomme vannkraftprosjekt på Vestlandet, som «bedre» alternativ.

Den største muligheten for vannkraftverk i Hedmark var overføring fra Aursunden via Feragen til Femunden, senkningsmagasin der, oppdemming av Isteren samt Galtsjøen, et tredje magasin felles for Femundselva og Mistra (som er stor sideelv i Rendalen) oppe i Grøndalen, og temmelig stor kraftstasjon ved nordenden av Storsjøen i Rendalen.

Denne muligheten ble noe redusert med byggingen av Rendalen kraftverk, som var og er avhengig av magasin i Aursunden.

Trysilvassdraget med Femunden ble vernet som del av Verneplan I, som «reaksjon» på svensk søknad om konsesjon for moderat regulering av Femunden.

Dette utelukket et mindre prosjekt enn antydet her, uten overføring fra Aursunden og Feragen til Femunden, som ikke var planlagt da. Trysilvassdraget ble da vernet uten utredning av utbyggingsmulighet.

Flommen i 1995 – som fikk navnet Vesleofsen – var nesten naturkatastrofe. Like etter den ble det utredet ymse tiltak mot framtidige skadeflommer (NOU 1996: 16). Forslag om lange «flomtunneler», som skulle lede flomvann utenom lange elvestrekninger, var langt hinsides det som kunne og kan finansieres.

Annet og seriøst forslag var tilleggsreguleringer av Mjøsa og Storsjøen i Rendalen, for å skaffe vann til større kraftproduksjon vinterstid, og plass til mer flomvann sommerstid.

Forslagene om tilleggsreguleringer ble avvist hos fylkesmennene i Hedmark og Oppland: Dels fordi det i 90-åra var så lite behov for ny kraft at det kostet lite å avstå fra «ekstra» vann til kraftproduksjon vinterstid. Mest fordi det med store senkningsmagasin ville bli noe senere oppfylling av Mjøsa og Storsjøen til vanlig sommervannstand, særlig i år med lite snøfall og liten snøsmelting.

Undertegnede mener at nevnte tilleggsreguleringer nå bør vurderes på nytt: Dels fordi skadeflommen «Hans» sist sommer kan være varsel om klimautvikling i retning kraftigere nedbør og større flommer.

Mest fordi store senkningsmagasin i Mjøsa og i Storsjøen blir mindre landskapsinngrep enn det store antallet ruvende vindturbiner som trengs, for å «erstatte» slike magasin der.

To nye tiltak mot skadeflommer bør nå vurderes: Det ene er «flom-kanal» fra Glomma like oppstrøms Funnefossen i Akershus, til Vorma like oppstrøms reguleringsdammen for Mjøsa over Svanfossen, så vårflom-vann fra Glomma kan ledes inn i Mjøsa.

Det andre tiltaket som nå bør vurderes er 7 kilometer «flomtunnel», fra Glomma ved Koppang til Storsjøen.