Georg Hille hadde i all sin gjerning en evangelisk grunnholdning.

«Jeg savner ofte den personlige tiltale der den enkelte blir konfrontert med Guds vilje, blir trøstet ved evangeliet om Jesus og finner kraft til nytt liv i et kristent fellesskap», skrev han i en av sine siste årsmeldinger som biskop.

Dette kombinerte han med en åpen holdning til nye utfordringer i etikken og i samfunnet. Han var progressiv, men sto aldri fremst på barrikadene.

Dette lå skjult bak fasaden hos den alminnelige og folkelige mannen man møtte.

Olav Fykse Tveit, preses og Ole Kristian Bonden, biskop

Han var nærværende i samtaler og i møte med mennesker.

Han var interessert i dem han møtte, og husket dem. Det ble sagt da han sluttet som sokneprest i Lom at han kjente hele bygda – og også deres slektninger i bygdene omkring. Han husket navn og hvor han sist traff den han nå snakket med.

Han spurte gjerne om familie og slekt.

Dette gjorde ham alminnelig, omgjengelig og verdsatt.

Samtidig var han en dannet person med en aristokratisk verdighet.

Hans mangeårige venn redaktør Per Voksø skrev om ham da han sluttet som biskop for 30 år siden: «Han er en av de få av dagens kirkeledere som bærer med seg en lang tradisjon av embetsmenn og overklasse med den livsstil og dannelse som har preget det øvre samfunnssjikt i vårt land».

Men dette lå skjult bak fasaden hos den alminnelige og folkelige mannen man møtte.

Det var hans ryddighet og saklighet som brakte ham til de to første jobbene i 1951-56: som sekretær i Presteforeningen og i Det norske Bibelskap.

Den første prestegenerasjon etter krigen ville være de aktive tiltaksprestene, og hadde visjoner om levende menigheter.

Fornyelse av kirken i en ny tid var hans program da han i 1956 startet som prest – først en kort vikarperiode i Bergen og deretter i Oslo domkirke i seks år.

Så brøt han med bylivet og flyttet på landet.

Han tok med seg sin mor Ragna til prestegården i Lom. Der var han sokneprest fra 1963 til han ble kalt som den første direktør i Kirkerådet i 1969. Med sine administrative evner hadde han allerede lenge vært trukket inn i arbeidet for kirkelige reformer. Målet var at kirkens ordninger bedre skulle legge til rette for kirkelig fornyelse.

Han var den eneste biskop som ikke tok i bruk lilla bispeskjorte.

Olav Fykse Tveit, preses og Ole Kristian Bonden, biskop

Arvefølgen er sikret, sa mange i Hamar da Georg Hille ble utnevnt til biskop i 1974 – som både hans farfar og far hadde vært.

Han var egentlig litt brydd hver gang temaet kom på banen. Han ville ikke ha denne type oppmerksomhet omkring egen person.

Han ville ha fokus på tjenesten og kirkens oppgaver som han brukte all sin tid på. Han var ugift eller «gift med jobben», som han gjerne sa.

Bispegården i Hamar hadde vært en del av livet siden oppveksten, og var en del av Hilles identitet. Georg Hille var den siste biskopen som bodde her.

Han så på kirkens tilsatte som likeverdige. «Alle tjenester er nødvendige og like viktige for at kirken kan leve og fungere», trakk han hyppig frem. Tjenestedifferensieringen i kirken var viktig for ham. «Vi ville se på hverandre som like medarbeidere, men med forskjellige oppgaver».

«Jeg har fått mye kritikk for disse holdningene», kunne han sukke litt oppgitt.

Som pensjonist fulgte han aktivt med, også i de kirkelige debattene, og var godt oppdatert.

En annen konsekvens av hans syn på likeverd var at han var den eneste biskop som ikke tok i bruk lilla bispeskjorte. Han var allergisk mot alt som han oppfattet som kirkelig tilgjorthet og selvopptatthet.

Georg Hille ledet en rekke kirkelige utredninger på 1970- og 80-tallet.

Hans mål var å gå trinnvis frem mot en selvstendig kirke løst fra staten.

Han er kanskje mest kjent som leder av Kirkelovutvalget: NOU 1989:7 Den lokale kirkes ordning.

Men størst betydning fikk nok den forvaltningsreformen som han la grunnlaget for i bispegården på Hamar på slutten av 1980-tallet. Det resulterte i et felles bispedømmekontor for biskop og bispedømmeråd.

Staten kunne gi fra seg stadig flere oppgaver til bispedømmerådene og Kirkemøtet – og statskirkeordningen etter hvert avvikles. I dag er bispedømmerådet et regionalt kirkestyre i en selvstendig kirke.

Georg Hille var en viktig premissleverandør og var fornøyd med løsningen.

Med sin vennlige og inkluderende holdning ble han en høyt verdsatt folkekirkelig biskop i Hamar.

Vi er mange som takker for Georg Hille og hans tjeneste i vår kirke.