Liberale foreldre som selv bruker mye tid på digitale duppeditter later til å tenke at det er opp til noen andre å regulere hvor mye en ung hjerne kan konsumere, og at det snart vil oppstå en slags flokkimmunitet.

Føre var-foreldre leser bildet eksakt motsatt, og ser at voksne på ingen måte går foran med et særlig bærekraftig eksempel når det gjelder digital avhengighet. Derfor legger de strenge føringer hjemme, og ønsker ikke at andre deler av barnas liv går på akkord med dette.

Les også

Ungdomsforeldre: – Hører daglig historier om elever som føler seg usikre på skolen

Skolen har blitt fløyenes fremste kampsone. Mest fordi det er her ungene våre tilbringer mest våkentid sammen med andre. Og fordi det er den siste skansen av felles regler og restriksjoner.

Det var lett å trekke et lettelsens sukk da kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) enkelt og greit satte ord på det mange tenker: Hva gjør mobilen på skolen i første omgang?

Verken foreldre eller lærere er samstemt i svaret. Og når impulsen er å forby, er det et vanlig og sunt instinkt å sette en fot i bakken. Hva risikerer man å miste av personlig dømmekraft og selvregulering, hvis man gjør noe lovlig ulovlig?

Dessuten har mange skoler gode rutiner for telefonbruk, og ikke minst erfaring med hvilken utrolig drahjelp digitale læringsmidler kan være for kunnskapsformidling og motivasjon.

De fire hedmarkskommunene har så langt vektlagt den nye nasjonale anbefalingen om mobilfri skole litt forskjellig. Det samme bildet ser man internt i store byer, og det er det trolig gode grunner til.

Samtidig er det lett å forstå frustrasjonen spriket skaper for den ene og den andre leiren. FAU-representantene som letter på trykket i HA peker først og fremst på mobbing og ukultur, når de etterlyser strengere regler på ungdomsskolene i Stange.

Mens oppvekstsjef Denis Aggerey har dekning for at lite tyder på at stangeelevene opplever mer av dette, enn skolene så langt har greid å håndtere. Han peker også på klare eksempler i læreplanen på at ingen elever kan eller skal skjermes helt for det digitale samfunnet.

Spørsmålet er om det er mobilens plass i friminuttet – eller digital læring – som er mest prekært å få spikret. Når mange snakker om «skjermbruk» som en fellesbetegnelse, faller viktige nyanser vekk.

Det er forskjell på grep som skal forbedre det sosiale miljøet og gi mer tilstedeværelse «her og nå», og frykten for hva digital læring fortrenger av mer tradisjonelle skoleverktøy.

Ikke kast ungen ut med badevannet, er det noe som heter. Lytter man til de mest restriktive i debatten om «skjerm» og fordømmer alt digitalt, er det etter vår mening det som vil skje. Men griper man ikke sjansen de nye anbefalingene gir til å bekjempe de asosiale og negative sosiale trekkene ved vår moderne hverdag, er det en bortkastet mulighet.

Å lukke øynene for den teknologiske utviklingen som hele verden står midt oppe i, betyr ikke at den stopper opp.

Men vi gjør også oss selv en bjørnetjeneste hvis vi ikke står opp for verdien av å leke, lære og le sammen IRL – «in real life».