Det begynner å bli lenge siden daværende statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) etterlyste nabokjerringa i en nyttårstale midt på nittitallet. Men under Debatten Hamar, som HA sendte live fra Kulturhuset tirsdag, kom en oppdatert utfordring til oss alle.

Er vi naboer nok? Tar hver og en av oss ansvar for at det er trygt å vokse opp i dagens bygater?

Påminnelsen kom fra politimannen Arne Wiggo Rognås. Han parerte en suser fra debattdeltaker Einar Busterud (69) om at ungdomsvolden i dag er bagateller mot hva det var i hans oppvekst - da det var slåssing nærmest i hvert friminutt. Samtidig som det utløste rask respons fra autoriteter i form av lærerne på skolen.

Ordføreren var særlig kritisk til at politiet og lokalavisa fant sammen, i en interesse om å vise frem en del av virkeligheten som på ham overhodet ikke virket å gi grunn til bekymring.

- Vi må huske at positiv sosial kontroll i et samfunn, setter folk i stand til å hanke inn de som faller utenfor, svarte Rognås, og la til: Men for at det skal skje, må det vi ikke ønsker også belyses og folk må få vite om det.

Faktum er at det har vært en tredobling i anmeldte voldshendelser fra rundt 30 i 2015, til over 100 i 2022. Antall involverte personer er doblet.

At det fortsatt er snakk om et lite antall, en halv prosent i aldersgruppa under 19, gir i hans øyne ikke grunn til å senke skuldrene. Som HAs saker har vist, griper politiet nå oftere inn overfor svært unge mennesker.

Mens 15 år tidligere var ungt for en grov voldshendelse, kan barn ned i 13, 12 og 11 års alder være involvert. De krysser grenser, og har høy mobilitet. Kollektivforbindelse mellom bystrøk betyr også besøk i og fra kommuner utenfor.

Sakene prioriteres høyt, og etterforskningen fører stort sett til oppklaring.

Men politiet søker ikke til media bare for å få ros eller befeste budsjettkrav. Det er grunn til å lytte, når folk som Rognås letter sitt hjerte. For det at saken løses og lukkes, betyr ikke at noe apparat står klar til å følge opp en ung person i trøbbel.

Med mindre det settes av flere ressurser til utekontakt og barnevern, faller det i realiteten på skolen og frivilligheten. Hvis vi ikke vil det annerledes.

Vi har alle plikt til å holde lokalsamfunnet vårt i orden. For å lykkes med det, må vi bli kjent med problemer. Anerkjenne at de finnes. Og gjøre noe med dem så snart som mulig.

Utenforskap i Hamar handler om rus, psykisk uhelse, skolefravær, vold og konflikter og oppvekst i lavinntekt. Dette vet politikerne gjennom sine kanaler. Det er en grunn til at Hamar i disse dager ruster opp med nye ungdomskoordinatorer. Det er lurt.

Å dyrke et bilde av at vi i HA blåser opp bagateller eller gnir oss i hendene over "mere blod" i nyhetsbildet, er ikke like lurt. Vår jobb er å løfte det som ikke virker, eller kan bli bedre, opp i bevisstheten til dem som ikke rammes selv.

De aller fleste hamarsinger lever gode liv og går trygt på gata. Men lukker vi øynene for at det ikke gjelder alle, svikter vi dem vi plikter å se.

Det er de - og ikke krisemaksimerende politi eller spekulative nyhetsredaksjoner - som trenger at nabokjerringa får med seg og forstår hva som skjer.