"Ikke i min bakgård", heter et velbrukt begrep - her fritt oversatt fra engelsk. Det handler om hvordan vi kan anerkjenne et samfunnsproblem, og til og med være velvillig innstilt til å løse det - men at vi likevel ikke ønsker det rett utenfor vår egen stuedør.

For større endringer, som utbygging eller omregulering, skal utredninger og vedtak legges til grunn, og man har som nabo rett til å bli forberedt og få mulighet til å uttale seg. Men for mindre hendelser, som at et bolighus skifter eier og blir leid ut, er det oftest lite man påvirke.

Likevel kan en slik overdragelse få konsekvenser som påvirker trivsel og dagligliv i et helt område.

Merete Rustad og hennes naboer fortviler etter at tilværelsen deres gikk fra fred til frustrasjon. Maktløsheten de har følt på etter hvert som episoder og konfrontasjoner tårner seg opp, kan nok mange kjenne seg igjen i. For det er enhver huseiers rett å forvalte eiendommen sin innenfor rimelighetens grenser - herunder å leie ut til andre privatpersoner.

Det er heller ikke selvsagt at man som nabo får gjennomslag for at uteområder eller hage bør opprettholde den standard som man har vært vant til at tidligere eiere har holdt.

Hvor uenige man kan bli om vedlikehold og ansvar illustreres med jevne mellomrom av nabokonflikter, både av det bagatellmessige slaget, og langt inn i rettssystemet.

Som mangeårig ansatt i politiet er det imidlertid ikke det estetiske Rustad reagerer på, men ansvarsfraskrivelsen hun opplever det som når en utleiebolig blir møteplass for et miljø hun mener å kjenne godt igjen.

Rot og uorden er da også langt mer alvorlig, når man mistenker at det dreier seg om lovovertredelser og rusmisbruk.

Men situasjonen hun beskriver er ikke som helhet alvorlig nok til at hun og naboene får den hjelpen de ønsker seg.

Når de ringer politiet, må det ligge konkrete ordensforstyrrelser, tyverier eller trusler til grunn for at de prioriterer å rykke ut. Og når de ringer kommunen, må helse eller sikkerhet stå på spill for at de vil eller kan gripe inn overfor enkeltpersoner.

Det er ikke lett for en vanlig huseier å avgjøre helsetilstanden hos en nabo. Langt mindre få gehør for at offentlige myndigheter skal overstyre utleiers rett til å ha hvem hen vil boende i huset sitt.

Rustad understreker at de ikke ønsker å gjøre livet vanskelig for noen som kanskje ikke har det lett fra før. Men setter ord på hvordan tryggheten de har følt i eget nabolag er truet. Det kan man også føle rett til, som huseier.

Som for andre grunnleggende forhold i samfunnet, må nok deres dilemma møtes på et mellommenneskelig plan, skal det løses. Investerer man i et verdifullt hus langt fra alle kan drømme om å ha råd til, vil det være uansvarlig å ikke ta vare på det.

Her må huseier komme sine naboer i møte og ta grep. Bare slik kan faktisk de som eventuelt trenger annen type oppfølging, få det.