En slags hyllest og oppfordring til styret i Stange allmenning om å gå imot godt over 125 allmenningseieres krav for hvordan den felles ressursen skal forvaltes.

Jeg undrer meg om ikke denne oppfordringen har en viss sammenheng med regjeringens ensidige satsing på vindressurser som løsning på det enorme kraftbehovet vi skal mette, både innenlands og i Europa ellers.

Når vi skal gå over fra fossile energikilder og over på elektrisitet, blir det unyansert og snevert å holde fast ved vindkraft som eneste løsning fra det politiske Norge.

Det trengs noe mer, og heldigvis trenger vi ikke finne opp så mye nytt for å løse dette. Kjernekraft kan brukes til langt bedre ting for menneskeheten enn de gjorde under 2. verdenskrig.

Les også

Vindkraftdebatten er unyansert

Jeg ser også at «vi» har reist rundt i naboland og sett på eksotiske vindparker. Det står drøye 1300 vindturbiner innaskjærs også, men i havgap og på fjellskrenter er de kanskje ikke så eksotiske å se på.

Det finnes jo et par-tre kjernekraftverk i nabolandene som jeg ville sett på som vel så eksotiske fra bilvinduet mitt. Og for industrien som skal vokse fram parallelt med dekarboniseringa av samfunnet, så mener jeg kjernekraft er den teknologien vi må satse på.

Klimamøtet COP28 i 2023 anerkjente kjernekraft som en akseptabel energiløsning for å nå klimamålene vi er enige om mot 2050. Land over hele verden velger kjernekraft som energikilde også i 2024, og vi kjøper strøm fra kjernekraft gjennom våre utenlandskabler, eller importkabler som Statnett kaller dem (selv om vi de fleste år har nettoeksport, forstå det den som kan).

Importkablene kan også brukes til å importere strøm fra vindkraft, eller de siste kullkraftanleggene. Det er jo ikke så nøye, bare vi er en del av det europeiske strømmarkedet, eller...?

Industrien i Europa ser i stor grad til Norden når de vurderer hvor de skal drive i framtida. Alternativet deres er Asia, med en enda større variasjon i energimiks.

I usikre tider kan globalisering av industri være et usikkert kapittel. Energiwende (det grønne skiftet) i Tyskland har medført en relativt ensidig satsing på vind, og når kjernekraften har stengt ned som følge av denne strategien, står de igjen med gassimport etter at det siste kullkraftverket lot glørne slukke ut.

Industrilandet Tyskland, landet med høye standarder og kvalitet i produksjonen, er snart satt sjakk matt mellom strømpris og strømtilgang. «Importkablene» våre har ikke kapasitet til å dekke Europas energibehov på vindstille dager. Vårt bidrag er nærmest en dråpe i havet.

«En ska itte setta seg og vente på å få det bra, en ska hjelpe tel med det en kæin for å få vara med på livet», seie'n Alf Prøysen. Da kan en ikke være sta og prinsippfast rundt vindkraft, men åpen for at andre har løsninger som kanskje er bedre enn det en sjøl har tenkt ut.

Akkurat det utsagnet kan slå begge veger for min del, nå som jeg i lokalsamfunnet har fått stempelet «aksjonist mot vindkraft».

Nyansen i bildet mitt er å ta inn over oss at vi enten må banke på plass et sted mellom 5000 og 10 000 vindturbiner i norsk natur for å dekke opp det nært forestående energibehovet og håpe på fulle vannkraftreserver som balansekraft, eller velge kjernekraft som er langt mindre arealkrevende og en dønn stabil energikilde. (Kilde: Sunniva Rose, kjernefysiker ph.d..)

Tiden tikker fort mot 2050, og låser vi all satsing på vind, så blir det lite igjen til andre løsninger.

Motstandskampen mot vindturbiner går over hele Norge. Analogien i at noen vil invadere og ta for seg av noe du har kjært er åpenbar. Og da blir det motstand, slik vi også ser i Stange.

Og hva er det fornuftig å bruke den personlige energien sin på? Motstand, eller andre energiløsninger med bredere aksept?

Med ønske om det beste for bygda og nasjonen videre.