For sporene vil ligge der. Uansett om industriområdet er i virksomhet eller ikke. Og det er akkurat det det er snakk om. Både i dag og om 100 år. Industriområder. Og natur.

For vindturbiner er industri. Og industriområder, om det er vindturbiner eller andre ting der, er industriområder. Uansett hvor mye utbyggerne sukrer pillen og kaller det «vindpark». Vi vet hva en park er. Og vi vet hva et industriområde er. Og vi vet forskjellen.

Og vi vet at en utbygd såkalt «vindpark» overhodet ikke lar seg omgjøre til villmark og fritidsområde verken for dyr eller mennesker når vi ikke vil drive den lenger. Tidsperspektivet for vindturbiner er kort.

Vindbransjen opererer med 25-30 års levetid på en turbin. Det biologiske mangfoldet derimot vil være ødelagt ikke bare i 30 eller 100 år. Det vil være ødelagt i uoverskuelig framtid.

Og når erfaring tilsier at vindkrafta skifter eiere i en rasende fart så stiller jeg også spørsmålet; hvem må rydde opp? Hvem tar ansvar når bobla sprekker og produksjonen stanser? Etterkommerne våre om 100 år? Da vil det ikke være snakk om at noe er glemt!

En vindkraftpolitikk som er så omdiskutert, tåkelagt og opererer med så mye villedende og «bestilt» konsekvensutredning som den vi har i dag er ikke tillitvekkende.

Når det er en part som ønsker utbygging som foretar utredingene på forhånd, så er det ikke vanskelig å forstå at både tallmaterialet «grønnvaskes» og miljø- og naturinngrep underkommuniseres. Selvfølgelig for å oppnå de rette tillatelser og konsesjoner.

Både kapasitet, stabilitet og inntjening på vindturbiner er ekstremt usikre variabler. Mistanken er stor om at det som har blitt akseptert av såkalte sannheter om vindkraftutbygging fram til i dag rett og slett er utdatert allerede.

Det oppleves at det kun er utbyggere og de som vil tjene penger på dette som snakker om hvor «grønn» vindkraft er og det overlates til privatpersoner og private initiativ å se på de reelle konsekvensene for natur, levevilkår og framtid.

Heldigvis finnes det ildsjeler som gjør oss oppmerksomme.

I Sverige viser undersøkelser at klimautslippene fra vindkraft er større enn utslippene fra vannkraft. Finland har gjort undersøkelser som viser at dyre- og fugleliv trekker seg unna turbinene og områdene rundt. (Motvind Norge, Folkemøte 10.03.24).

I nyhetene slår reiselivsbransjen på stortromma og vil at det satses på reiseliv og hvordan en skal tiltrekke seg flere utenlandske turister. Hva skal vi lokke med da, tenker jeg? Vindindustri eller natur med dyr, fugler og frisk luft?

Jeg tror faktisk at valgene vi tar nå vil bli husket i 100 år. Og mer til. Da trenger jo ikke vi å gjøre de samme feilene som andre har gjort?

Naturen vi har i dag er en arv fra våre forfedre. Og den er et lån fra våre etterkommere (Aasa Gjestvang, Folkemøte 10.03.24). Hvordan vil vi at Norge, Innlandet og Stange skal se ut om 100 år?

Vil vi ha vindindustri i nærmiljøet eller vil vi ha skog, myr, vidder og lyng til nytte og glede for våre etterkommere?

Det vi bestemmer oss for i dag er ikke glemt om 100 år. Uansett hvor mye enkelte ønsker å «grønnvaske» vindkraft!

«Det grønne skiftet har større nytte av skogen enn av vindturbiner!», skriver Nei til vindturbiner i Romedal Almenning og Stange Almenning. Jeg sier JA til skog og NEI til utredning av vindturbiner!

For jeg vil nemlig at det skal være noen som er i stand til å huske om 100 år!