Høringsrunden resulterte i en rekke opportunistiske innspill fra ulike aktører som øyner en mulighet til å ta et jafs av verdiene i OVF eller på annen måte mele sin egen kake. Men hvem tar vare på kulturhistorien?

Regjeringen har vedtatt å etablere et kirkebevaringsfond som skal finansiere vedlikehold og restaurering av kulturhistorisk viktige kirkebygg. Årlig påfyll i form av utbytte fra OVF, utgjør grunnlaget for dette bevaringsfondet. Det skal overføres årlig 500 millioner til fondet.

OVFs verdier bygger på eiendommer som før reformasjonen, tilhørte kirken. Nå skal avkastning fra det som en gang var kirkens eiendom, finansiere vedlikehold av kirker.

Kirkene i Stor-Elvdal, Ytre Rendal, Ottestad, Sjøli, Vingelen, Kvikne, Venabygd, Os, Lesja, Sel, Sollia, Tolga, Trysil, Tylldal, Tynset, Alvdal og 80 andre kirker beliggende i Innlandet kommer inn under kirkebevaringsstrategien.

Dette er kirker som er fredet (alle som er eldre enn 1850) og i tillegg listeførte som er bygget mellom 1650 og 1850 som har en nasjonal verdi.

Å ta vare på kirkebygg er et felles ansvar fordi de representerer en grunnleggende del av vår historie og vår identitet. Det er skuffende å se at f.eks. Statskog og Norges jeger- og fiskerforening ikke deler dette synet.

De tar til orde for å frata OVF store verdier i form av skog og utmarkseiendommer fordi det vil, i deres oppfatning, gi mer jakt og bedre forvaltning.

Å hevde at en stor, statlig grunneier har helt andre forutsetninger enn en annen stor, statlig grunneier er opplagt spinn for å dekke over andre underliggende årsaker som handler – som så ofte ­om penger.

Resultatet av forslaget fra NJFF, Statskog vil ikke øke tilgang til jakt og friluftsliv eller forbedre forvaltningen av OVFs skog og utmark. Men det vil flytte inntekter og føre til en utrygg framtid for kirkebevaringen og kulturhistorien i Norge.

Dette mener jeg er en farlig lek med store verdier som vil ha en avgjørende betydning for vår kulturarv ikke bare i Innlandet, men hele Norge.