Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Landområdet Vest-Palestina bestod av den vesle nåværende staten Israel, samt Vestbredden og Gazastripen. Landområdet Øst-Palestina bestod av den store nåværende staten Jordan, der stor andel av arealet er ørken, og knapphet på vann er alvorlig problem.
Den tidligere stormakten Tyrkia deltok på «feil» side i den første verdenskrigen, for å forsvare «sin» store del av Midtøsten mot britisk imperialisme.
Har Palestina-araberne fått sitt land?
Britene klarte smått om senn å okkupere Palestina; men de trengte både jødisk og arabisk bistand til det: Derfor skrev den britiske utenriksministeren Arthur Balfour et kort brev til sionistlederen Lionel Walter Rothschild, der han lovte at jøder skulle få et nasjonalhjem i Palestina.
Han brukte ordet «hjem» i stedet for ordet «stat», fordi det var meningen at Vest-Palestina skulle bli del av det britiske imperiet.
S. Østerkløft, E. Frøyshov, A. Grabon, R. Andreassen og F. Austdal har skrevet innlegg om Palestina, publisert 30. november: De nevner at Winston Churchill – som koloniminister – «gav bort» Øst-Palestina til en saudiarabisk prins i 1921. Dermed oppfylte Churchill det løftet Balfour hadde gitt til framstående arabere, samtidig med det nevnte løftet til en framstående jøde i 1917. Øst-Palestina var bare en utgiftspost for britene, som koloniministeren da kvittet seg med.
I 20-åra var det få jøder som emigrerte fra Europa eller USA til Vest-Palestina, så da hadde den britiske administrasjonen der moderate utfordringer.
I 30-åra ble det stor jødisk innvandring, og tre konflikter i Vest-Palestina: Mellom jødiske immigranter og palestinske innfødte, og mellom hver av disse folkegruppene og de britiske administratorene.
Etter den andre verdenskrigen var det uholdbart å opprettholde den britiske administrasjonen, så konfliktområdet Vest-Palestina ble da overlatt til da nyopprettet verdensorganisasjon, FN.
FNs delingsplan fra 1947 var et velment men mislykket forsøk på å opprette både en jødisk og en palestinsk stat i Vest-Palestina.
Det måtte bli krig da jødene opprettet sin nasjonalstat, fordi nabostatene var innstilte på å okkupere og dele Vest-Palestina mellom seg.
Krigen i 1948 sluttet med seier for den nye staten. Nabostaten Jordan okkuperte og annekterte da Vestbredden, som etter delingsplanen fra året før skulle bli hoveddelen av palestinsk stat. Det var da få jøder der.
De virkelige taperne i 1948 ble et stort antall palestinere, som flyktet fra krigshandlinger i området som ble staten Israel: De endte opp i leirer i nabostatene, og særlig på Gazastripen som Egypt hadde okkupert, fordi de ble nektet å vende tilbake til hjemstedene i staten Israel, etter krigen.
Egypt var vel overbefolket allerede da, og hadde lenge et regime som slett ikke ville ta imot palestinere som immigranter: Det ville hjelpe palestinerne på annen måte, med store men feilslåtte militære angrep mot Israel i 1967 og i 1973.
Med to millioner palestinere på lite areal, er Gazastripen «rugemaskin» for Israelhatere og «trykk-koker», som med ujevne mellomrom får slikt overtrykk at det blir «utbrudd»: Det vil si desperate aksjoner mot Israel, som den denne høsten.
Hvis det militante regimet i Israel klarer å både rasere og tømme byen Gaza for palestinere, så blir vel Gazastripen noe kortere og enda noe mer overbefolket, så den kan karakteriseres som konsentrasjonsleir!