27. februar hadde spaltisten og filosofen Pål-Henrik Hagen en kronikk på trykk i nettavisen Subjekt, som har 200.000 lesere. Tittelen lød: «Alvorlige bivirkninger av koronavaksinen bagatelliseres av forskere og journalister.»

Jeg åpner med konklusjonen: Hagens artikkel har noen poenger, men de drukner dessverre i en selsom salsa av pussige påstander, upålitelige kilder, tendensiøse tilsnikelser og en tidvis rabiat omgang med fakta.

Hva kan jeg om medisiner og vaksiner? Omtrent like mye som jeg kan om plante- og dyrelivet i Burkina Faso, med andre ord temmelig lite, i likhet med de fleste.

Derfor må vi være våkne overfor demagogi, som at myndighetene har «spilt hasard med folkets liv og helse». For teksten til Hagen kan virke overbevisende.

Han er velartikulert, og byr på tallrike linker til rapporter på akademisk engelsk. Hva gjør så den kritiske novise av en leser?

Jeg har blant annet tatt kontakt med vaksineforsker og immunolog ved UiO, professor Gunnveig Grødeland.

Hun minner om at det også var «tilfeller av alvorlig Covid-19 i aldersgruppen under 45», selv om de oppsto sjelden, og at det derfor var «faglig klokt at personer mellom 18 og 45 år fikk to vaksinedoser, men heller ikke flere.»

Dette står i skarp kontrast til hva Hagen insinuerer, som legger stor vekt på myokarditt i sin artikkel (betennelse i hjerteposen). Grødeland er åpen på at «vi så en noe forhøyet risiko for hjertepose-betennelse blant yngre voksne ved vaksinering.»

Så blir Hagen heit på grøten, selv om intensjonene hans forhåpentligvis er noble. Her er en av påstandene: «Tenåringers risiko for å utvikle myokarditt var 37 ganger høyere etter vaksinering enn etter korona.»

Are Stuwitz Berg er overlege ved avdeling for smittevern og vaksine i FHI. Han sier dette om påstanden til Journalisten 5. mars:

«Studien det vises til er siden blitt trukket, noe publikasjonen begrunner med at resultatene er upålitelige (…).» Berg legger til: «Ved mer avanserte analyser ser man at det både er mer alvorlige, og hyppigere tilfeller, etter infeksjon enn vaksinasjon.» Grødeland støtter Bergs konklusjon.

Videre flesker Hagen til og påstår at den absolutte risikoreduksjonen av covid-19 vaksinen var på 1 prosent (!), mot det opprinnelige anslaget på 95.

Dette er et stjerneeksempel på ord- og talltriksing. For hva er egentlig risiko? Grødeland poengterer at da den «opprinnelige varianten av SARS-CoV-2 muterte videre, ble vaksineeffekten mot smitte redusert til rundt 70-80% mot Delta og null mot Omicron.»

Hun føyer til: «Effekten mot alvorlig sykdom ble uansett opprettholdt, og ga befolkningen god beskyttelse mot alvorlig sykdom.»

Ulykkeligvis er ordvalget til Hagen gjennomgående konspirativt i tonen: «tåkelegging/ tilsløre/unndratt offentligheten/aktivt sensurert/ manipulert/enormt maktovergrep.»

Jeg ønsker ikke å harselere, men filosofen fra Drammen ville nok gjort det skarpt i Åndenes makt. Han ser nemlig spøkelser på høylys dag.

I den virkelige verden har det aldri vært noe enormt maktovergrep mot befolkningen, og ingen har munnkurv (eller munnbind, om du vil). Nevnte Stuwitz Berg svarer at «vi har hele tiden vært åpne og ærlige om hva vi vet og ikke vet.»

Dette understrekes av at Hagen selv bruker en FHI-rapport som kilde. Flere av de andre kildene hans har imidlertid et frynsete rykte, som Cureus.

I en annen rapport innrømmer forfatterne selv at studien er forbundet med stor usikkerhet: «We emphasize that our investigation is preliminary, to point to the need for more involved analysis.»

Massevaksineringen mot covid-19 har vært en triumf for legevitenskapen, og Grødeland presiserer at man på det tidspunktet man begynte å vaksinere yngre «ikke hadde tilgjengelig de samme dataene som vi har i dag.»

Verden var nede i knestående og man måtte simpelthen velge strategier før man hadde all kunnskap tilgjengelig. Den anerkjente forskeren sier at det også vil gjelde framtidige pandemier.

Det er nå gitt cirka 14 milliarder doser globalt, og vaksinen har antakelig reddet om lag 20 millioner liv (forskning.no). I tillegg kunne jeg ønska meg flokkimmunitet mot kronikker som bidrar til polarisering.

Vi er nemlig avhengig av tillitt til landets helseeksperter. Så kan man spørre: Skal ikke myndighetene nettopp ha et kritisk og årvåkent blikk rettet mot seg?

Jo, men utgangspunktet må være edruelig, og ikke marinert i en saus av mistenkeliggjøring.

Hvis jeg planlegger å gå Birken og vil ha smøretips, hvem skal jeg lytte til? Anders Aukland eller onkel Børre på Tveita?

Jeg velger meg Aukland. Det betyr ikke at onkel ikke kan ha snappa opp et og annet om klister og tørrvoks, eller at Aukland ikke kan bomme.

Men for å holde meg til metaforen: Hagen og hans tilhengere legger for dagen en grunnleggende mistillit til Auklands smørekunnskaper, og velger heller å stole på onkel Børres alternative metoder.

Da snur de saken fullstendig på hodet. Og på hodet bør ikke saker stå.