At russen vil feste og feire og gjøre noe grenseoverskridende, er ikke noe nytt.

Det nye er at russefeiringen tenderer mot å bli rituell fra tidlig skolestart og at det grenseoverskridende blir krenkende og risikofylt.

Dette har ungdommen selv ansvar for, men ikke alene. Spesielt har foresatte og skoleeier et stort ansvar.

HA har i over flere dager belyst uheldige sider knyttet til russefeiringen i Hamar.

Dette er en utvikling vi har registrert over år, og er på ingen måte spesiell for Hamar. Det som er spesielt er at det har skjedd i en tid hvor mobbing er bannlyst og alle vil «utenforskapet» til livs.

Russetiden – en unntakstilstand? Kvantespranget har vært utbredelsen av «russebussen» som konsept. I begynnelsen oppfattet som en artig videreutvikling fra van til buss.

Etter hvert utviklet til mobile musikkscener på høyde med hva mange festivaler kan tilby. Vi fikk dragningen mellom de som mente at russen måtte få more seg til de som ikke vil akseptere å miste søvnen natt etter natt. Livet inne i bussene er et annet kapittel.

Uten inngripen fikk russebussene definere russetiden. Ikke bare hvor og når «pop up» arrangementene skulle være, men også hvem som er innenfor og hvem som er utenfor.

Bak russebussene står en lønnsom industri, som tilrettelegger og trekker i trådene. Ideen om at russefeiringen er utviklet av ungdommen for ungdommen er grunnleggende feil.

Et motsvar mot russebussenes definisjonsmakt over russetidens innhold har vært ulike varianter av konseptruss. Mange varianter av type gåruss, sykkelruss og rutebussruss har sett dagens lys.

Problemet er at også de tenderer til både å ha en utvelgelsesmekanisme som ekskluderer og et konsept som neppe bidrar til å utvikle til «den beste versjonen av seg selv». Det finnes selvfølgelig hederlige unntak.

Til hvilken pris? For ungdommen selv har gode hensikter og vil ikke andre vondt. Ungdom er i alminnelighet mer opptatt av ikke å gjøre andre vondt enn å beskytte seg selv.

De er villige til å ta risiko på egne vegne, og denne villigheten blir ikke mindre når de bruker alkohol og andre rusmidler. Det gjør de i stort monn i russetida.

Og russetida er utvidet fra noen uker før eksamen til måneder og år. De mest toneangivende russegruppene er i gang i 10. klasse og for noen er hvem du skal være russ sammen med avgjørende for linje og skolevalg.

Inntil tre år, hvor ulike grupper i større eller mindre grad opererer som gjenger, kan medføre ekstreme varianter av press, tvang og ekskludering.

Vi som står utenfor må tillate oss å spørre om konsekvensene, vel vitende om at det også skjer mye bra. Mange opplever uakseptable hendelser.

Mobbing og ekskludering, voldtekter, seksuelle og andre alvorlige krenkelser, i ytterste konsekvens tap av liv.

Hvor mange opplevelser som hindrer gode leveår er det greit at avgangsmarkeringen etter 13 års skolegang skal ta?

Hvor er de voksne? Bak ungdommens valg står en foreldregruppe og ser på eller også heier. 

Helge Bjørnsen, Spesialrådgiver, KORUS Øst

Vi vet at nær sju av 10 voldshendelser skjer når en eller alle parter er beruset.

Vi vet at 1 av 10, hovedsakelig jenter, har opplevd alvorlige seksuelle krenkelser, og at dette normalt skjer mellom bekjente.

Ungdom som oppgir å ha vært beruset minst en gang siste år i Hamar. Det er vært å merke seg at spranget mellom andel som har drukket seg beruset er enormt, fra 1 av 6 i 10. klasse til 1 av 2 i vg1.

Noen har selvfølgelig debutert i slutten av 10. klasse og i løpet av sommerferien. For mange er det oppstarten i videregående, og med stor sannsynlighet knyttet til grupperinger, forventninger og press, som igjen er knyttet til russetiden.

Det er også viktig å ta hensyn til at 1 av 5 i vg3 ikke har drukket, og med stor sannsynlighet ikke ønsker det heller. Det er grunn til å tenke at russefeiringen ikke er helt i deres stil.

Hvor er de voksne? Bak ungdommens valg står en foreldregruppe og ser på eller også heier.

Det er lett å forstå foreldrenes tilfredshet over at sitt barn er innenfor. Det er av vesentlig betydning for barnets trivsel og utvikling.

At foreldrene på denne måten ender med å være muliggjørere for at andre holdes utenfor er ikke til å forstå. Vi savner en foreldregruppe som tar ansvar og samarbeider om barnas oppvekstmiljø, og som er tydelig på hva som er greit og hva som er ugreit.

Ungdommen trenger voksne samtalepartnere og gode råd. Foreldrene trenger hverandre.

Skoleeier og kommune har et uomtvistelig ansvar. Ikke bare når noe skjer på skolen, men også når det er relatert til skolefelleskapet.

Dette er enklere når vi snakker om å fange opp bekymring og iverksette tiltak tidlig. Men både skolen selv og kommunen har medansvar for å forebygge at det skjer noe med og mellom elever som ikke er greit.

Vi savner et tydeligere engasjement og samarbeid om byggende og forebyggende innsatser rettet mot elevene i videregående skoler.

Som for eksempel å bidra til at elevene får en avgangsmarkering som er minnerik og ikke setter liv og helse på spill.