– Jeg føler at vi må vise lojalitet overfor ukrainerne. Og solidaritet må alltid gjelde, sier Sigrid Brox Haugen, som er en av stadig færre gjenlevende sannhetsvitner fra andre verdenskrig.
Mange i Hamar har hatt henne som lærer, men få kjenner hennes livshistorie.
Nå forteller 96-åringen, som fikk oppleve krigen på nært hold, om hvorfor hun som tenåring tok et dramatisk valg og forlot mor, far, søsken, hjemgården og sin landsdel til fordel for en ny tilværelse på Hedmarken.
En dramatisk tid
– Hvis denne personlige krigshistorien kan medvirke til samhold og solidaritet med nye uskyldige krigsofre, er jeg fornøyd, sier damen som har tatt imot HA i sin bolig.
Sigrid er vokst opp på gården Sandnes ved Målselvfjorden, seks mil sør for Tromsø.
Hun er yngst av søskenflokk på 12 (én døde tidlig).
Det var en stor gård etter forholdene nordpå.
På gården var det under krigsutbruddet ni melkekyr, to hester og gris og sau. Sigrid forteller om et beskyttet liv.
– Vi som hadde gård sultet aldri. Dessuten hadde alle gårdsbruk halvparten av matfatet ute i fjorden i form av fisk.
Når krigen bryter ut er hun 13 år gammel. Nyheten om krigens utbrudd får samlet familien rundt radioen:
– Vi satt i dagligstua og hørte på nyhetene. Jeg husker at jeg sa: «Vi er i krig! 9. april i 1940 er den mest dystre dagen i hele mitt liv, og det blir den for alltid».
Det blir en svært dramatisk start på krigen for Sigrids slekt.
– Kysten i Norge er den nest lengste i verden etter Canada. Dramatikken langs norskekysten har ikke folk her på Hedmarken så mye kunnskap om.
Hun hadde en fetter, Tormod Brox, som omkommer når panserskipet «Eidsvold», sammen med søsterskipet «Norge», blir senket i Narvik under det tyske angrepet på Norge i 1940.
– Vi visste at Tormod var på «Eidsvold». Fetter Tormod, som hadde giftet seg, og som hadde fått ei lita jente. Faren til Tormod, onkel Thorvald, bodde i et stort arkitekttegnet hus fra 1917 i Tromsdalen. Det huset ble tatt av tyskerne og Thorvald ble selv senere tatt som fange og ført til en fangeleir på Sydspissen på Tromsøya.
Og onkel Thorvald hadde mer drama i vente.
Han var ishavsreder og eide to ishavsskuter.
Hurtigrutene gikk i vanlig skytteltrafikk mellom Bergen og Tromsø og flere ble senket, og det var svært farlig farvann mellom Tromsø og Kirkenes. Her gikk det ishavsskuter. Thorvalds skuter «Maiblomsten» og «Vaaland» ble brukt som erstatningshurtigruter under 2. verdenskrig, i farvann hvor man risikerte å bli senket av alle parter i krigen, britiske og sovjetrussiske ubåter og fly.
19. januar 1942 skjer det nok en dramatisk hendelse for familien Brox.
Sigrids eldste bror, Hans Brox, var skipper på «M/K Vaaland» ved Kjølnes ved Berlevåg.
– Det var blikkstille hav, så kommer det en opp i styrhuset og sier: «Gå ned i bestikklugaren og få dere litt kaffe. Så kan jeg stå her så lenge».
Et periskop dukker opp i vannet.
– Så kommer salven og tar styrhuset. Han, som overtok broren min sin plass, ble drept momentant. Styrhuset styrter ned i byssa der stuerten blir skadet. Hans var skipper og greide å få tak i skipspapirene i bestikklugaren, fikk satt ut livbåtene og reddet passasjerene og andre ting som var viktig.
Det er en russisk ubåt som skyter og som senker båten.
Angrepet tar livet av Karl Karlsen fra Skjervøy.
– Hans har i ettertid sagt: «Jeg har aldri trodd på undre, men det måtte jeg gjøre da sjøen pisket rundt livbåten fordi man skjøt mot oss», forteller Sigrid.
Måtte forlate nord
For Sigrid blir det det første ordentlige møtet med krigen i 1942.
Etter konfirmasjonen mistenker man at Sigrid har fått tuberkulose; noe som i ettertid viser seg å være en allergi mot kalken de brukte i betongfjøset.
Hun blir sendt til storesøster Berthe, som da var sykepleier på tuberkulosehjemmet i Talvik i Alta. I Talvik er det nemlig en diagnosestasjon for tuberkulose. Sigrid ble undersøkt av Dr. Adler, en jødisk lungespesialist, som slo fast at lungene var friske. Han hadde «en pasientseng» som han kunne bruke når tvilsomme nordmenn var observert i nærheten. Ellers var han lege når det var trygt.
Han flyktet senere til Israel via Sverige med familien sin.
Inne i bukta i Kåfjord i Alta ligger de tyske slagskipene «Tirpitz» og «Scharnhorst».
Flyalarmen går når de allierte vil bombe skipene. Tyskerne røyklegger hele fjorden for at de skal mislykkes med sine angrep.
– Jeg ligger i min søsters hybel i doktorgården og er litt syk og hører alarmen gå. Så kommer drønnene. Å oppleve bombing som tenåring er jo ikke moro, men vi må bare berge oss og går i kjelleren. Vi er ikke høye i hatten, men skjønner realitetene og tar egentlig det som skjer med fatning.
Man lykkes ikke med å senke «Tirpitz» der i fjorden.
Her må vi flette inn at tilfeldighetene vil det slik at Sigrid befant seg i tilfluktsrommet i kjelleren på Mack-bryggeriet i Tromsø da de allierte til slutt lyktes med å senke «Tirpitz» ved Håkøya, 12. november 1944.
Under evakueringen av Finnmark blir Berthe kommandert sørover sammen med syke og gamle.
Hun sendes først til Valdres.
Sigrid opplever på sin side at skolen i Tromsø stenges og hun skal sendes hjem til gården ved Målselvfjorden.
Hun må ufrivillig avbryte realskolen for å dra hjem for å stelle i fjøset og jobbe på gården.
Den nordlige delen av Norge ble regnet som en krigssone. Derfor kunne ikke Sigrid sende telegram til sin søster, som nå var sørpå.
– Men jeg kunne sende brev, så jeg skrev til Berthe, som var tvangssendt til Valdres, at jeg hadde lyst på jobb eller skole der hun befant seg. Nordover kunne man sende telegram. Og 1. nyttårsdag kom det telegram med beskjeden: «Forflyttet til Høsbjør turisthotell Brumunddal. Kom snarest. Ta bøkene med».
Faren til Sigrid var veldig opptatt av litteratur. Da sekken til Sigrid skulle pakkes la faren ned «Peer Gynt» og «Brand», i tillegg til klær og et fenalår.
– Jeg har tenkt mye på det at foreldrene mine tillot at jeg reiste sørover. At det var frihet under ansvar. For det var jeg som hadde tatt beslutningen om å reise. Jeg ønsket meg både jobb og utdanning. Og hjemme var gården fylt av evakuerte.
– Hvordan var det å ta farvel med foreldrene dine?
– Jeg hadde tatt mitt valg. De var opptatt av å ikke skape vansker for en tenåring som skulle reise hjemmefra og valgte nok å holde en fasade. Men da vi hadde sagt farvel, så kom jeg på at jeg hadde glemt noe. Jeg løp inn igjen, og der satt mor på kjøkkenet og gråt.
Redd for å bli senket
Turen ned fra nord sitter friskt i minnet:
– Jeg var tenåring og fikk høre at det ikke var en ufarlig reise. For mange hurtigruter hadde blitt senket.
Men først måtte hun måtte ta seg til hurtigruteanløpet på Finnsnes, som ble en strabasiøs tur på fire mil, med tung sekk:
– Jeg startet ferden med robåt sammen med far opp Målselva og gikk videre en og en halv mil på ski sammen med en søster. Der ble jeg tatt imot av en gardbruker som kunne kjøre meg videre med hest og slede inn til Finnfjordbotn. Det siste stykket gikk jeg på en bilveg. Det var litt av en tur.
Bror Arne hadde ordnet med lugarbillett på Hurtigruten, som skulle gå fra Finnsnes 11. januar 1945.
– Det var guffent å sitte på båt under krigen. Men det gikk helt greit helt fram til vi kom til Rørvik i Nord-Trøndelag og skulle over Folla, et havstykke det sto respekt av. Der lå det flere tyske krigsskip. Vi skulle gå i konvoi med krigsskipene, men så stakk kapteinen av fra dem til babord, og kom innaskjærs der var det et urent farvann, med båer og undersjøiske skjær. Vi visste at det kunne være farlig, og alle fikk beskjed om å ta på seg livbeltet og komme opp på dekk.
Kapteinen ville stikke vekk fra de tyske krigsskipene fordi han visste at de kunne bli angrepet, og at hurtigrutepassasjerene da ville være i stor fare.
– Det skal jeg innrømme, at man ikke er så høy i hatten når man er tenåring og står oppe på stormdekket med livbeltet på, og vet at man kan når som helst kan bli senket. Men vi kom langt med litt galgenhumor.
På kvelden ankret skipet opp og passasjerene fikk ta av seg livbeltene for å hygge seg sammen. Neste morgen var det på med livbelter igjen før båten gikk videre til Trondheim.
I Trondheim ble det problematisk for Sigrid.
– Jeg hadde aldri vært i Trondheim og det var mørkt. Vi ankom byen før klokka 21.30 og skulle forlate skipet. En tenåring fra Nord-Norge, i en storby med portforbud midt på svarte natta i en by full av tyske soldater. Jeg hadde billett på toget først neste dag. Hva i alle dager skulle jeg ta meg til?
Hun gikk til styrmannen og ba pent om å få være ombord på skipet.
– Han svarte: «Det eneste jeg kan gjøre er at når jeg har nattevakt, så kan du være på lugaren min. Og vi sier at du er en slektning av meg». Sigrid hadde ikke så lyst til å bli en slektning av styrmannen. Så dukket det plutselig opp en mann og spurte om hvor jeg og den kvinnelige medpassasjeren jeg delte lugar med kom fra. Jeg var skeptisk for jeg hadde ikke lyst til å gi en vilt fremmed mann beskjed om hvor jeg kommer fra, men hun jeg reiste med svarte at vi kom fra Tromsø. Da svarte mannen: «Å, jeg leter bare etter ei som heter Sigrid Brox». Det viste seg at dette var en mann som var gift med en kusine av moren min, som søstera mi på Høsbjør hadde sendt bud på.
I samfunnshuset på det lille tettstedet i nord henger et bilde av Hamar: – Dette er en utrolig spesiell historie
Dagen etter skulle Sigrid følges til jernbanestasjonen i Trondheim.
– Vi gikk forbi en gråmalt mursteinsbygning. Mannen som fulgte meg hvisket: «Her holder en bande til, og vi hører fæle skrik når de torturerer». Da gikk jeg forbi der Henry Rinnan og hans folk holdt til. Dette hadde jeg ikke hørt noe om, så det var utrolig informasjon å få.
Mannen sa farvel til Sigrid på stasjonen. Men togturen ble kraftig forsinket. Det gikk nemlig seks timer før det kom et damplokomotiv.
– Det var kaldt og vi var åtte personer som sto inne i en gammel kupévogn og frøs i påvente av lokomotivet.
Turen ned til Brumunddal med tog gikk uten problemer. Hun tok drosje opp til Høsbjør og ble gjenforent med storesøster Berthe
Lebensborn-planer
Tiden på Høsbjør bød på mange opplevelser og møter med mange mennesker:
– Jeg husker det var en lege fra Lillehammer, Solveig Schanche, som var blitt de evakuertes lege. Hun fikk vi enorm respekt for, fordi hun behandlet de gamle og syke som om de var dronninger.
Men tiden på Høsbjør ble veldig kort, for evakueringssykehuset skulle omgjøres til et sted for Lebensborn-barn, som var et tysk avlsprogram for å hjelpe «raserene» mødre og barn.
Dette var planer som strandet, angivelig på grunn av for dårlig vannkvalitet på Høsbjør.
Dermed ble Sigrid, Berthe og de evakuerte sendt til nordover, til Freng gård og pensjonat på Brøttum.
Her passet Sigrid på barn og hjalp til i vaskeriet.
I Klokkerhagen på Brøttum var en privat realskole kommet i gang. Sigrid gikk og spurte om hun kunne få hospitere der under eget ansvar. Det fikk hun, og hun gikk opp til eksamen som privatist til våren. Det gikk bra.
Siden fikk hun komme inn på gymnaset på Lillehammer.
– Det ble vår og freden kom til Norge. Jeg skulle ønske at alle fikk oppleve den gledesrusen. Vi var alle helt tussete av glede.
Da Sigrid var 18 år møtte hun en telegrafist, Gudbrand Haugen, som jobbet på stasjonen på Brøttum. De ble et par og giftet seg i 1949. De bosatte seg på Veldre før de flyttet til Hamar i 1956.
De fikk fem barn. Mette, Torunn, Gunnar, Hans og Liv.
Det gode mot det onde
Sønnen Gunnar Brox Haugen er hamargutt, men bor i Furnes med utsikt til Høsbjør.
– Krigshistoriene fra nord kjenner mange av oss i sør for dårlig til. I vårt område er det heltehistoriene om «Gutta på skauen», de spektakulære sabotasjeaksjonene og transportene over til Sverige vi har et forhold til. Hverdagen i nord, og spesielt i Finnmark, var så mye mer beinhard enn det vi opplevde her på Hedmarken, sier Gunnar.
Han har hørt sin mor fortelle historien om krigen, og nå diskuterer de en annen krig. Krigen i Ukraina.
Sigrid leser nå «Brødrene Karamasov», en roman av Fjodor Dostojevskij:
– Vi skal ikke slutte å lese stor russisk litteratur, mor, sier Gunnar.
– Ja. Nå har jeg god tid til å lese, og nå kan jeg lese Dostojevskij mer grundig. Boken kan leses som en kriminalroman, men kan leses med så mange tolkninger, også om det ondes problem og kampen mot de onde kreftene, sier Sigrid.
– Putin selv er blitt «Kjellermennesket», som Dostojevskij også skriver om, sier Gunnar.
Sigrid jobbet som lærer på Ajer ungdomsskole og i videregående skole ved Ny-Sagatun og Storhamar videregående skole.
Hun ble enke i 2007. Siden da har hun levd for seg selv i huset i Gerhard Munthes gate i Hamar.
– Du er blitt 96 år, og fyller 97 på nysommeren. Hva tenker du om livet ditt?
– Det har vært spennende. Tenk så mye jeg har vært gjennom! Min generasjon har opplevd flere epoker enn noen andre. Jeg er ikke på TikTok og Facebook, men jeg har hørt om det. Men jeg er på nettet ellers, sier Sigrid og smiler.
– Jeg har vært en bondejente som har vært vant til hardt arbeid. Jeg har levd et enkelt og rikt liv uten å strekke meg etter å ha det flottere.