Denne gangen dreier det seg om Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, som har gått forbi alle offentlige regler og rutiner for finansiering da de skulle bytte kontorlokaler. En ulovlig låneavtale på 200 millioner kroner til 10 prosent rente med et privat eiendomsselskap eid av søkkrike John Fredriksen, var så ellevill at direktør Sofie Nystrøm gikk på dagen da saken ble kjent. Men er det nok?

Låneavtalen bryter med en rekke prinsipper for hvordan staten kan drive aktivitet, og også med Grunnloven. At en offentlig etat i det hele tatt låner private penger uten å ha forankring i Stortinget, skal ikke skje. Summer i denne størrelsesorden har ingen så langt vist sidestykke til i moderne tid.

Hva de låner til, er også oppsiktsvekkende. Alle forstår viktigheten av at ekspertene som jobber med å ivareta landets sikkerhet, selv har fasiliteter som er bunnsolide i møte med andre makter og interessers forsøk på å hente ut eller påvirke informasjon. Men alt fra sikring til innredning av kontorlokaler må naturligvis skje innenfor tildelte budsjettrammer, og kontrolleres som andre driftsutgifter.

Vilkårene for lånet ser i seg selv ut til å ha opphevet sunn forretningsskikk, gitt kredittverdigheten AS Norge har sammenlignet med en hvilken som helst annen leietaker. Det er umulig å ikke stille spørsmål med hvilken avhengighet NSM har stilt seg i opp mot én leverandør. Og hvorfor.

Å få staten, Norges sikreste betaler, inn som låntaker til så dårlige betingelser, fremstår som et mysterium som åpenbart tjener Norwegian Property langt bedre enn NSM.

Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) avviste først å ha visst noe, og åpner selv for at det kan være andre kritikkverdige forhold knyttet til den spesielle praksisen. Den avgåtte direktøren hevder på sin side at den ikke er ny, men står i forlengelse av hvordan etaten har jobbet siden 2014. At utleier skulle ordne sikkerhetstilpasninger var bakt inn i husleia, og det skal Justisdepartementet ha kjent til, sier Nystrøm.

Mehl hevder at det ikke lot seg forstå at det var et privat lån. Hun peker på at det ikke står det samme i den endelige leieavtalen, som det NSM har vist til hennes folk. Problemet er at ansvaret til sist er justisministerens uansett.

2023 er blitt året da det var vanlige folks tur til å få den politiske og byråkratiske maktas indre liv flombelyst i stor skala. Detaljene vil kanskje fortrenges etter en stund.

Men følelsen av at en gruppe mennesker over tid selv har fått tilpasse det som tjener akkurat dem og deres jobb, har satt seg. Det vil bli krevende å gjenoppbygge den nødvendige tilliten til at vi har trygg og transparent forvaltning.

Dette må være det soleklart viktigste prosjektet Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum skal jobbe med i 2024. De har ikke lenger noe å tape - men sagt på en annen måte: De har alt å vinne.