Den største boligkrisen siden bankkrisen går under radaren.

Ordene tilhører administrerende direktør Henning Lauridsen i Eiendom Norge i fjor høst, og oppsummerte status slik: «Salget av nye boliger har nådd et bunnpunkt. Når det nesten ikke selges nye boliger, blir de heller ikke bygget.»

Bransjetoppen viste til at Prognosesenteret beregner det årlige boligbehovet i Norge til 30.000. I november var bygging av 8.638 boliger satt i gang. Fasit for året ble at bare en tredjedel av boligene markedet ønsket, ble bygget.

I virkeligheten var situasjonen enda mer alvorlig, mente Lauridsen, fordi en sterk flyktningtilflytning har medført at kampen om boligene er enda større enn normalt. Men fordi det tar lang til fra en planlagt bolig IKKE blir solgt, til den skulle vært ferdig bygget, får mangelen først konsekvenser to til tre år etter at den oppstår.

Salget av nye boliger bremset opp allerede sommeren 2022. Men effekten dette får vises ikke for fullt før i 2025. Spådommen til Eiendom Norge ble uttrykt i klartekst:

«Før den tid vil arkitekter, bygningsarbeidere, utbyggere og materialleverandører få det tøft. Den store effekten kommer til våren 2024, når man har bygget ferdig de prosjektene man holdt på med da krisen kom. En konkursbølge venter.»

Blinkende varsellamper forhindret ikke at en av Hamars største private arbeidsgivere er blant de første til å grunnstøte. Ryktet om at velrenommerte Boligpartner AS med hovedkontor på Hamar slet hadde svirret i lufta noen tid, før HA kunne avsløre at leverandører og samarbeidspartnere fikk brev om full stans i aktivitet.

Dette er nå avløst av rykter om hvem som kan eller vil blåse nytt liv i driften.

Handlingsrommet store aktører har når strømmen mellom tilbud og etterspørsel kortslutter er på samme tid større og mindre enn de små. Den som våger å ta risiko, vil kunne komme raskest tilbake på offensiven når noe positivt skjer.

Som at utlånsrenta settes ned, så folk med normal inntekt igjen får mulighet til å ta opp lån til å kjøpe bolig.

Som at den onde spiralen av galopperende prisvekst og inflasjon avtar, slik at man får mer for norske kroner når materialer og arbeidskraft skal betales.

Samtidig hviler det et ansvar på bedriftsledere og eiere med mange egg i kurven, om å ikke ta overdrevne sjanser. Å peke på regjeringen eller Norges Bank som dem som ikke har gjort nok, er et fikenblad.

Økonomiske vurderinger og politisk diskusjon har på ingen måte foregått i det stille, men tvert imot i åpent lende.

At rentetoppen forhåpentlig er nådd, har ikke vært likelydende med at renta vil settes ned før om en god stund. Tydeligere og tydeligere har budskapet vært, at ingen kan forvente at de lave rentene som preget starten av 2000-tallet vil komme tilbake.

Kunsten å gire om fra full gass til standbymodus er ikke enkel. Men det er det som kreves av en hjørnesteinsbedrift i vår tid. Får ikke de som leder den det til, må de byttes ut.

Helst før, og ikke etter, at kollapsen er et faktum.